• innlegg
    32
  • kommentarer
    4
  • visninger
    4 511

Om denne bloggen

Racereports og diverse fra løpegruppen Lett På Labben sin gjøren og laden.

Innlegg på denne bloggen

Daniel

En liten fot i bakken for å gi litt info om hva som har foregått her i gården. Eller skulle jeg heller sagt her i skogen :)

Før sommeren i år har jeg kort fortalt løpt 3 ultra, og jeg har fremdeles ikke tatt steget over i de "voksnes rekker" med å ta hull på 3-sifret distanse:
 

KRS Ultra 60ish km ➡️ / 2000ish meter ↗️ / 3 UTMB poeng

EcoTrail 80km ➡️ / 2000ish meter↗️ / 4 UTMB poeng

Romeriksåsen på langs 50km ➡️ / 860ish meter↗️ / 0 UTMB poeng

 

Det er en og annen kolle under de høye løvtrærne på sørlandet. 

Det er en og annen kolle under de høye løvtrærne på sørlandet. 

KRSUltra
 
Inn i KRS var forventingene til egen prestasjon særs lav, jeg hadde ingen back to back langturer i forberedelsene mine, og jeg hadde heller ikke langturer av respektabel lengde. KRS var i så henseende noe jeg fortalte meg selv at jeg skulle gjøre mest for å kjenne om EcoTrail 80 km var realistisk i år også, og for å bygge selvtilliten opp igjen etter en laber post-sommer sesong i fjor. Jeg la derfor ned litt innsats i å klare stigningen, når jeg visste at jeg ikke klarte å få inn den mengden kilometre jeg følte jeg trengte.  Åpnet som om kroppen var der den var på slutten av sesongen i fjor, og endte opp med å ta meg selv i nakken etter 20km. Roet ned en mil eller så, og var tilbake i rute med kroppen. Det der kunne blitt en jævlig utrivelig dag, og det er ikke slik man bygger selvtilitt. Løp med mange hyggelige folk, og fikk blant annet tilbrakt en del tid med @Ultrasvein og @runforfunkristi mens vi løp sammen i heiene. Sistnevnte løp spesielt knallsterkt og tok seieren i kvinneklassen. Klok av skade fra i fjor tok jeg med meg salt, og holdt tilbake litt på de første nedstigningene. Morsomt å ha lår med krefter igjen til å kunne klemme til og holde god stil hele veien inn. Snek meg inn på 6:59:55, og en 16.plass totalt. (Løp på 8:26:37 i fjor, da med litt feilløping, men like fullt en forbedring jeg er godt fornøyd med)
Kort sagt god stemning.

 

Målområdet ved Aquarama, med lapskaus, og annet snadder. 

Målområdet ved Aquarama, med lapskaus, og annet snadder. 


Ser du meg på startstreken i KRS neste år? Jepp!

Kan jeg anbefale dette løpet for andre? Ja. Helt klart. God service, en av de best løste logistikkene jeg har opplevd i et løp, både for løpere og de som følger. Drop-bag og godt utrustede hjelpestasjoner. "Vårslepp", og en fin anledning til å løpe bar og varm sti mens det fremdeles ligger is i partier i nordmarka. Tøff høydeprofil, og en del tekniske partier fordrer imidlertid at en gjør seg visse forberedelser for å ha en god dag. Det har vært varmere enn en skulle ha trodd de to gangene jeg har løpt det.
 
  

Livet smiler langs Maridalsvannet. Foto: Sportograf.com

Livet smiler langs Maridalsvannet. Foto: Sportograf.com

EcoTrail 80km
 
Med fornyet selvtillit meldte jeg meg derfor på EcoTrail 80km. "Alle" synes det er et så flott løp, men inntrykket mitt fra i fjor var i grunn at det var et møkkaløp. Kaller seg stiløp, men er mest veiløp. Tatt i betraktning at jeg gikk på en smell og måtte hate meg gjennom de siste 20ish kilometerene i fjor, så synes jeg det var rimelig å gi løpet en sjanse til. Strengt tatt, det går rett borti høgget. Bokstavelig talt. Dessuten var jo disponeringen i fjor såpass dårlig at det var like sannsynlig at det var meg som var en møkkamann og ikke løpet som var et møkkaløp. Klokere enn i fjor tok jeg på meg asfaltskoene Clifton 3, og gikk ut med det for øyet å ha (i prioritert rekkefølge): 

1) en super dag i skogen. En hel arbeidsdags lengde med løpings. Jippi!
2) prøve å snike meg inn i mål på under 8 timer
Sett bort i fra 2x overtråkk på samme foten så naglet jeg første punktet. Klart går det opp og ned i løpet av en dag i skogen, og moralen var til tider lunken, men det er fremdeles en helt annen historie enn å springe etter man er sprengt. Top Notch! God stemning å også her kunne avslutte på en måte som føltes sterkt. 
Så hva med punkt to? Jeg lyktes kanskje litt for godt med punkt én til at pkt 2 kunne bli en realitet. Kom inn på 8:35:07, noe som er tregere enn i fjor. Til mitt forsvar, og min iboende litt tregere kosegris sitt forsvar, så var løypen i år fulle 80km ikke "bare" 78km. #unnskyldningerunnskyldningerogatterunnskyldninger

Fine bratte partier opp mot Fagervann og turen over Kamphaug. 

Fine bratte partier opp mot Fagervann og turen over Kamphaug. 

Med UTMB poengene var i påsan, og løpet litt på avstand så er det kanskje på tide å gjøre opp status igjen. Er det et møkkaløp slik som jeg følte det var i fjor? Tja. Det er vel svaret mitt. Tja. Hvorfor ikke soleklart ja eller nei? Vel, det er nå en gang slik at jeg liker å løpe sti. EcoTrail har ikke veldig mye sti. Det er i grunn mest et veiløp, og det er litt kjipt i seg selv når du vet at det går fullgode rutealternativer på fin-fin sti rett ved. Jeg er kjenner kanskje traseen for godt. I bunn og grunn så berører ET80 mange av de samme områdene som jeg løper på treningsturene mine, og det er kanskje dumt? Jeg er litt ambivalent på dette punktet. Jeg evner på den ene siden ikke i samme grad å bare glede meg over å flyte gjennom skauen når jeg har det vondt, på steder som jeg kjenner så alt for godt. Ironisk nok på den andre siden så er det kanskje også det at jeg kjenner traseen så alt for godt som gjør at jeg liker den, og at den kan hjelpe meg opp når jeg strever mentalt underveis. Jeg har rett og slett ikke helt klart å lande et fornuftig svar på det spørsmålet, eller sette fingeren på hvorfor jeg ikke er ubegrenset begeistret for dette løpet. Strengt tatt burde jeg elske mye ved det!

Ser du meg i løypa på ET80 neste år? Nei. Eller kanskje. Eller joda. Eller nei. Jeg vet kort sagt ikke. Det er jo skauen "min". Også var det disse 8 timene da.  Og UTMB poengene. Og så er det en slags homemcoming i norsk ultraverden, der både afsaltjagerene og skaufolket mingler, og det er jo superhyggelig.
 
Kan jeg anbefale dette løpet for andre? I bunn og grunn så er det vanskelig å ikke anbefale å løpe det i hvertfall 1 gang. Løpet har flere distanser, 80,45,30 og 18 (mener jeg å huske). Her burde det altså være mulig for de fleste å kunne delta, og også finne en strekning som passer dem. Kanskje hele familien tar en ultra outing sammen? :) Av disse ville jeg sagt at alle unntatt 45'ern kan være verdt turen for min del. 45km varianten har ekstra mye vei, og går glipp av mye av det fineste langs hele traseen, og således ville jeg nok heller ha gått for 30km varianten hvis jeg av en eller annen grunn ikke skulle løpe hele. Har ikke drop bag, men frakter bagasjen din fra start til mål. Er du tidlig ute, er det godt utvalg på hjelpestasjonene. Er du ny i byen, er dette også en flott introduksjon til flere egnede utfartssteder, en slags Grand Tour d'Oslo som overlater mye til å utforskes senere. Positivt i år var også et veldig egnet målområde med gode muligheter for post race sosialisering. Som et "trekk" må det nevnes at det er et av de dyrere løpene der ute.
 

 

Pallen! 

Pallen! 

RPL50km
Romeriksåsen på langs var årets sommeravslutning for min del. Jeg løp det i fjor, og ble rett og slett litt småforelsket. I år ble en det en hyggelig roadtrip med @the_magster, som hadde sin første gjennomføring av dette løpet i år. Det er en del grusvei i dette løpet også, men til gjengjeld får man også fylt myrkvoten sin ettertrykkelig. Siden det var "bare" 50km våget jeg meg i år på å prøve å løpe uten sekk, og med håndholdt drikke, og det jeg skulle trenge ellers stappet i shortsen. I fjor kom jeg i mål og var uforskammet pigg, så i år var det i grunn et uuttalt mål å klemme til og løpe fort (for meg å være). Jeg snakket litt med Ingrid om forventninger og målsetninger kvelden før. Samtalen munnet i grunn ut i: Topp ti ellers blir jeg skuffet. Topp 5 og jeg er mer enn godt fornøyd. Pallplass og vi spretter sjampisen som ligger i kjøleskapet. Gira som jeg var, og godt hjulpet av en flokk med kuer som jagde oss, så gikk jeg (nok en gang) ut for hardt, og endte opp med å løpe et suboptimalt løp ut fra et disponeringsståsted. Ting ble tyngre enn de hadde trengt å være, og jeg ravet rundt som en småfull Gollum midt i løpet, og klokket noen ganske ræva kilometere før jeg klarte å skru hodet mitt rett inn mot jobben som skulle gjøres. Kroppen lot seg overtale, og jeg fant etterhvert en slags flyt i alt ubehaget. Teten var i grunn den samme gjennom løpet, og det jeg mistet ved 23km klarte jeg i stor grad å spise inn på vei mot mål. Et par km før mål fikk jeg nr2 (som jeg trodde vasr nr 3) i syne et godt stykke foran meg, og begynte å lukke luken. Jeg hadde imidlertid holdt et greit tempo en stund, så jeg hadde ikke så mye jeg kunne øke med før jeg kjent at syren begynte å få meg til å stivne. Slik balanserte jeg på eggen en stund, inntil jeg tenkte at nå er det bare å åpne opp og klemme til. Det holdt dessverre ikke helt, jeg kom 4 sekunder bak nr 2 og landet en tredjeplass. Superhappy, og litt uforstående, all den tid jeg var overbevist om at det var 3 personer foran meg. I retrospekt så burde jeg ha vært modigere og utfordret tidligere, men jeg var redd for å stivne fullstendig og miste plasseringen. Samtidig vet jeg jo at jeg er over middels god på å hate meg gjennom ting, så det kunne blitt en spennende duell. Tiden ble 4:45:34, en forbedring på 25ish minutter fra i fjor, og som sagt pallplass. Det er første gang noen sinne for min del innen løping, og er selvsagt en flott opplevelse. 
Om jeg var forelsket i løpet fra i fjor, så fremstår det ikke som mindre forførende for meg nå.

Video av Sindre Tjuvstu, kanalen hans finner du HER. (Der ligger det mye annet snadder fra norske ultraløp også)
 
Stiller jeg til start neste år? Helt klart!
 
Kan jeg anbefale dette for andre? Uten tvil. Forhåpentligvis sammen med kone. Selvom hun ikke vet det helt ennå. ???? Dette er også et ultra som egner seg som debutantløp - det er dropbag tidlig som lar deg fikse evt utstyrsføkk, noe som er fint hvis man er litt urutinert. Sperretiden er også uvanlig lang - 12 timer på en 50k distanse gjør det mulig for mange, om ikke de fleste, å komme seg trygt gjennom. 

  

Dett var dett for pre-sommerferie sesongen min :) 

Vi løpes! 


Les hele artikkelen

Daniel

En rask liten oppdatering herfra! I dag kom vinteren tilbake til tigerstaden etter at vi i noen dager nå har hatt en litt forsiktig  flørt med våren. Det har vært mye smelt og fryse på igjen i vinter, og med det også mye glatte og is. Jeg har derfor løpt litt ute, og en del inne i det siste.

Ulempen er at det å løpe inne er ganske eselpung i forhold til å løpe ute, fordelen er at det er superlett å få til godt strukturerte intervalløkter på mølle. Man har god kontroll på økning av fart og stigning, og for egen del så er det å løpe jevnt tempo på mølle så lite givende at det er kjærkomment med den forandringen underveis som intervalløkter byr på.

I det siste har jeg hatt følgende økter: 

  • Pyramide 500/1000/1500/1000/500 med 500m pause mellom dragene.(inne)
  • 2x3000m + 2x1500m, 1000m pause mellom dragene (inne)
  • 3x1000m (ute)
  • 20x45s/15 (inne)
  • Fartslek (ute) 

Jeg har forsøkt å ikke gå over terskel på øktene med lengre drag, men har tidvis gluppet på siste drag. Slik skjer!

Ellers så er det ganske moro å knive litt med seg selv på segmenter på Strava. Det lar seg godt også kombinere med transportløpings ????  

På langtursfronten er det mer sørgelige tilstander. Jeg har hatt en b2b "langtur" så langt i år, 16km dag 1 etterfulgt av 28km dag 2. Her er jeg vel gode 7km for kort per dag i forhold til hvor jeg gjerne skulle ha vært. Langtur er imidlertid vanskeligere å få inn i småbarnslivet enn de litt kortere turene, så det krever nok mer langsiktig planlegging fra min side, og flere bestikkelser til min bedre halvdel ????

Klatretreningen er også litt bak skjema. Jeg har ikke hatt turer med oppimot 1000hm ennå i år, og det kommer til å straffe seg (rettere sagt meg) i slutten av april. Årsbeste for min del ligger vel på rundt 600hm hvis jeg husker rett.

Oppsummert så går fartstreningen bra, klatretreningen OK minus, og langtursgrunnlaget er litt så som så. Så da vet dere hva jeg kommer til å jobbe med fremover. Og sånn går no dagan!

 

Langtur! 

Langtur! 

Permalink


Les hele artikkelen

Daniel

Først av alt - godt nytt år på veldig etterskudd!

Det har vært stille i krokene i det siste, og da har jeg endelig fått tid til å skrible litt også.  Siden jeg har en hang for de kronologiske forløp så tenker jeg like gjerne å ta for meg året som gikk månedsvis, men først litt generelt om sesongen som gikk.

2016 var den første sesongen hvor primærmålet mitt har vært å løpe ultraløp i terrenget. Etter en fantastisk opplevelse i 2015 med NUC54, så var det åpenbart for meg at det å løpe så kvalmen tar deg i 10km, for meg medfører større skaderisiko, og ikke minst en litt annenrangs opplevelse til sammenlikning med å gli gjennom skogen i en hel dag. Et mål var å løpe 3 stk, slik at jeg kunne bestille Hytteplanken. Et mål nummer to var å gi NUC en ny visitt, fortinnsvis 54km versjonen. Et tredje mål var å løpe 200km i måneden i snitt. For min del så er det tilstekkelig til at jeg kan fullføre løp uten å herpe meg, og ikke så mye at det ødelegger ekteskapet eller jobb heller. En balansegang som så ut til å funke fint frem til sommeren. Mer om det følger:

 

Januar - 200,15km
 
I januar hadde jeg akkurat fått vite at jeg kanskje skulle bli pappa, jeg fikk løpt noen fine rygger i Uvdal, og i mitt andre liv ble jeg partner i selskapet jeg jobber i. En måned ikke helt uten høydepunkter med andre ord. 

Winterrunning! // Vinterløping! #???????????????? Tilbakeblikk til helgen ☺️???? #kondisno

A video posted by Lett På Labben Club dEndurance (@lettlabb)

Februar - 202,5km
 
Februar bød i starten på mye mølleløping, men også de første back to back langturene. Disse ble lagt til etter jobb, i snøen på mer eller mindre oppløpet single track stier i marka. Husker et litt overraskende møte med bror elg ved Ullevålseter, og at det fremdeles var bra med rim i skjegget. 2 års bryllupsdag, og generelt god stemning.

31km/815m elev gain. Snowy trails, roads and a climb up the local alpine slope. // #mandagsmila x3 i dag! God blanding av sti, grusvei, slalombakke og asfalt???? Bogstad - Brunkollen - Sørkedalen - Opp Wyller - Mærradalen - Fossum #???????????????? #expandyourplayground @salomon_norge

A video posted by Lett På Labben Club dEndurance (@lettlabb)

 

 

Mars -189,95km
Mars bød på flere langturer, mer b2b og oppkjøring for alvor til KRS Ultra. Panikken slo for alvor inn, da det var mindre enn 30 dager igjen til vårsleppet. Årets første uke med mer enn 70 km helt på tampen av måneden. Fikk til å løpe litt rygger i vinterfjellet denne måneden også!

Running ridges! #???????????????? #expandyourplayground #embracethespace @epictrailrunning

A video posted by Lett På Labben Club dEndurance (@lettlabb) on Mar 20, 2016 at 1:26pm PDT

 

April - 202,26km
April var vårslepp på mange fronter.

Edvard (@edvardsem) hamret inn en solid halvmaraton i Holmestrand, og satte en særdeles respektabel PR på 1:22:25. 

Fruen og jeg hadde en superfin biltur til Kristiansand, og jeg fikk løpt sesongens første ultra 9.april. KRS Ultra var en superfin opplevelse, og et løp jeg varmt kan anbefale alle og enhver. Mye opp og ned i forhold til  at det er 60km, men fremdeles ikke helt alpetendenser. Årets første varme løpetur utendørs for min del. Lavt volum resten av måneden, en langtur, ellers restitusjon og nedtrapping ned mot neste langløp.

 

Mai - 222,07km
Løper EcoTrail traseen over 2 dager første helgen i mai. I retrospekt en dårlig plan å gjøre det så tett på løpet - kjente jeg var litt i overkant skuffet over mange av arrangørens veivalg, og var litt negativ i hodet til traséen når løpsdagen kom. Det er lite sti, og mye (skikkelig mye) vei. Etter å ha løpt litt forskjellige løp, skjønner jeg nesten ikke at de i det hele tatt kaller det "Trail". Vel egentlig skjønner jeg jo det: asfaltjagerene hadde vel fått raceflatsene sine på tvers i halsen på en del av segmentene, men like fullt... litt skuffet. At jeg åpnet for hardt og sprakk greit mot slutten har trolig også farget opplevelsen. Jeg tenker derfor å gi løpet en sjanse til, for at det skal få en rettferdig vurdering. Skal ikke stå på meg når løpet bokstavelig talt går i egen bakgård ;)

Ellers var mai uten de store overraskelsene, men med deilig varme og til og med gryende badetemperatur. 2 av sesongens 3 planlagte ultra var unnagjort og livet smiler!

 

Juni - 170,11

Juni bød på årets første nedtur. Jeg hadde trent og gledet meg til Lysefjorden inn. Av ulike grunner fikk jeg ikke til å delta i 2016. Skuffa!

Juni bød også på flere godbiter, deriblant badevann!

#løpeglede ! Fra gårsdagens kveldstur. Grus, sti og badings. ???????????????????????????? Badathlon anyone? // Last nights 10km run. Summer popped by to say "Hello!" and I'm finally back home to my local woods. Gravel, dirt and a little swim on the way back. Weather forecast for the weekend is good so I'll do it all again ???? #TGIF #????????????????

A video posted by Lett På Labben Club dEndurance (@lettlabb) on Jun 3, 2016 at 5:41am PDT

 

 Etter egen terminliste skulle neste ultra løpes 26.06 - Romeriksåsen På Langs 50km. Jeg har hatt lyst til å løpe RPL i et par år nå, og var på nippet til å få det til i 2015, men så kom det ting opp som gjorde at det ikke lot seg gjøre.  Planen var å ha 4 uker til å restituere og preppe etter EcoTrail, for så å gi jernet på RPL.

Imidlertid kom det en hyggelig invitasjon fra Magnus (@the_magster) til å krasje med ham og slenge meg på en ultra til, og etter litt tid i tenkeboksen løp jeg Ultrabirken 11 juni. Det var et avvik fra plan, og kun 14 dager etter Ecotrail, noe som kunne ha fått fatale konsekvenser. Om enn litt seig så var kroppen grei nok til å være med på leken, og det hele var en av de fineste løpsopplevelsene jeg hadde i fjor. Flott åpent fjellterreng, og rullende rygger med god oversikt over stien. Tilgjengelig gps fil for klokke og allting, gode mat og drikkestasjoner, og helproffe rammer. Hva er det å ikke like?

#mandagsmila ble mimremandag etter helgens stifest! Ikke verdens tøffeste trasé, men utrolig morsom og mer enn tøff nok for meg i den formen jeg var i. Det er det første Birken arrangementet jeg er med på, og jeg er forbauset over hvor lite kommerst ultra'en fremstod. Hadde mange fordommer mot Birken som ble tilbakevist. Én ting ble imidlertid bekreftet - de er vant med å arrangere og logistikken har de nailet. Moro for unga! // Glimpses from Saturday's trail party! This was the first time Ive competed in any of the Birken events, and I'll have to admit that I've had many of my prejudices proved wrong. Big fun! Loved the energy when we connected with the runners who ran the shorter races! Such a boost on the final stretch ???????????? #????????????????

A video posted by Lett På Labben Club dEndurance (@lettlabb) on Jun 13, 2016 at 12:46pm PDT

Tilbake til RPL - nok en flott opplevelse. Vi ble skysset med buss ut langs motorveien, og sluppet av i veikanten langt ute i hutiheita. Der var det en skogsbilvei, et viltgjerde, en saueflokk og en flokk ultraløpere. God tur tilbake til sivilisasjonen!

Skal du debutere på ultradistanse og vil ha en smakebit på hva et fint ultra kan være, så kan jeg glatt anbefale RPL. Godt og skånsomt underlag, variert terreng skikkelig dropbag service (ikke bagasjeoppbevaring i målområde som på EcoTrail, men en faktisk dropbag underveis i løpet)

 

Juli - 74,71km
I starten en måneden løp Conrad (@conerdigg) og jeg Fagervann Opp. Dette er ett av de 5 løpene i motbakkekarusellen i Maridalen, og også et segment av EcoTrail 80km traséen. Det fine er at du ender på Fagervann, så etter å ha kommet opp og i mål er det bare å fortsette 20 meter - plopp - badings fikset! I 2016 tok turen meg opp 16:53, mot 16:14 året før - så ingen PR der. Ikke vært mye motbakkeløping på meg denne sesongen ettersom fokuset har vært langløp, så hverken skuffet eller overrasket. Det bekrefter i alle tilfeller at “train as you fight” fremdeles er i aller høyeste grad gjeldende.

Utover det var juli starten på sommerferie, og fruen og jeg la ut på en liten turne langs norskekysten. 

Etterslekten var på vei og det var på tide for oss å sikre litt “oss-tid”. Neste anledning kommer nok for alvor ikke før om en 10-15 år, så det gjaldt å koste på seg litt ekstra kos, dog ikke lenger unna sykehuset enn at madamen klarte å sove godt om natten.

Løping ble satt til side, og jeg tenkte at det ikke skader å slippe seg ned innimellom.
 

 

August - 85,99km

Pappa! ‘Nuff said:)

 

September - 56,25km (!)

Fikk vond i foten av å ikke løpe. Småbarnsliv og skade gjorde dette til en løpemessig dårlig måned, men fytti så moro det er med en liten gutt :D Løpsplanlegging i full gang.

 

Oktober - 135,24km

Mye stress på mange fronter og dårlig samvittighet for å være for lite tilstede som far, for lite trening, og for liten avlastning for konemor. Tok meg litt sammen løpsmessig, og fikk bygget litt overskudd, hvilket bedret alt det overnevnte. Barteløpsplanleggingen tar av for alvor.

 

November - 55,88km (!!)

Løpsloggen varsler krise i leiren, men det viser seg bare å være starten på noen sørgelige måneder.

Månedens høydepunkt er definitivt at Barteløpet går av stabelen for andre gang. Vi samler inn litt over 37500 NOK til Movember i løpet av en formiddag. Det er ganske tøft! Fantastisk innsats av Cecilie (@cecise3), Ingrid (med lille kubben)(@ingridbilde), Edvard, Harald (@haraldsundgotborgen), Mindaugas(@Mindaugaslukauskas) og et hyggelig nytt bekjentskap i Fru Skille (@fru.skille). Nytt av året var at det er et par driftige kvinner som har hevet seg med i Trondheim, og arrangerer løp der også. Bente (@bentasil), Ane (@kokkejakkeogsportsbh) og Thea (@theabjoll) sørger for en glimrende gjennomføring i Bartebyen. (Hvor er nå Bergenserene og Tromsøværingene i det hele? Noen som kjenner seg kallet for å lage fest i 2017?)

Tusen takk til alle som var med på å sette fokus på menns helse, løp for en god sak og i sum gjorde gårsdagen til en fest! @mindaugaslukauskas har tatt noen flotte bilder som dere nå finner på http://www.bartelopet.no/bilder2016/ ???? #barteløpet #movember #funrun #runformenshealth #fuckcancer

A photo posted by 〰 Barteløpet 〰 (@bartelopet) on Nov 6, 2016 at 6:03am PST

 

Desember - 54,98km (!!!)

Foten er fremdeles en liten vriompeis, og når man topper det hele med influensa så blir resultatet som sørgeligst. Tar en tur på NIMI for å utrede, etter at hvile og styrke er prøvd ut. Får time til MR først i januar. Julen tilbringes uten mulighet til å løpe, og skiføret uteblir også. Sørgelig saker sånn sett, men god familietid og fin anledning til refleksjon.

 

Året oppsummert - hva klarte jeg, og hvor feilet jeg?

Jeg fikk inn 4 ultra i 2016. Det var bankers. Hytteplanken har utgått, så den får jeg aldri, men Kondis har etablert Ultrafatet. Det duger bra nok for meg :)

NUC - Når måneden kom hadde også puddingen gjort sitt inntog, og jeg var helt ute av form etter en sommer med slaraffenliv. Litt skuffet, men tror det var en god vurdering å stå over i 2016, for heller å komme sterkere tilbake senere.

200km/mnd i snitt? - Langt i fra. Bumpes til 2017. Det virker som en balanse som fungerer greit ift privat/arbeid/barn per nå. Må evt justeres fremover.

 

Permalink


Les hele artikkelen

Daniel

1 uke til kalas!

Bli med på moroa, og løp et løp med mening! 

Bli med på moroa, og løp et løp med mening! 

Nå kribler det i både bart og løpesko - I dag er det én uke til løpsstart!

IMG_8190.JPG

Det er fremdeles ledige plasser både i Oslo og i Trondheim, finn oss på Facebook (Barteløpet og Barteløpet Trondheim) eller gå inn på www.bartelopet.no og velg din by.

Bli med! 

IMG_8010.JPG

Les hele artikkelen

Daniel
Nå er det mulig å melde seg på!

Nå er det mulig å melde seg på!

Påmeldingen er åpnet, og moroa står snart for døren.

Vi håper selvfølgelig at dere har lyst til å være med å gi gass sammen oss i år også! Eventuelt ta dere en fin frisk høsttur og fråtse i hvetebakst i etterkant. Alt ettersom hva som faller i smak!

Mer i gjære - følg med!


Les hele artikkelen

Daniel

Vårslepp!

image.jpg

9 april så skal vi i ilden for første gang denne løpssesongen. Våren er mer eller mindre her, og det er uansett i sørligere trakter tingene skjer.

Edvard skal til Holmestrand, hvor han skal løpe halvmaraton. Daniel skal til Kristiansand hvor han skal løpe KRS Ultra (60km). 

Som alltid kjenner man på spenningen før vårsleppet, og det er mye som går gjennom hodet.

Har jeg trent nok / for mye?
Har jeg trent for mye / lite tett opptil løpet?
Har jeg trent rett i forhold til hva jeg begir meg ut på?

Siden vi skal ut i to ganske forskjellige disipliner så har oppkjøringen vært ganske forskjellig. Edvard har flere tempoøkter, og Daniel flere langturer og back to back langturer. For begge er uansett den kommende helgen en nøkkeløkt i oppkjøringen til EcoTrail i mai. 

Nå er det bare å stole på jobben som er gjort, kose seg med at det (nesten) er vårlig ute, og at det ikke er alt for lenge til man kan løpe fra tjern til tjern og ta seg en dukkert!

Herzliche  Grüsse,
der Daniel

Permalink


Les hele artikkelen

Daniel

En god uke er passert, og inntrykkene er nå endelig sortert. Det var årets første store eventyr, så dere får bære over med meg - det er blitt et langt innlegg. 

Først og fremst - for en dag! Sørlandet presenterte seg fra sin mest forførende side, med både bløte konsonanter og stier, og ga oss forsmak på både sommer og kortbuksevær.

image.jpg

Kristiansand Løpeklubb innbød til løpsfest, og for første gangs gjennomføring må arrangementet kunne sies å være en braksuksess. Hvis vi skal ta kritikken først: Alle løp har noen barnesykdommer, og for KRS Ultra var det etter hva jeg forstår ett enkelt løypeskille som sendte flere av oss opp i returtraséen uten å vite det. Vi opplevde bare at vi løp på godt merket sti. Timingselskapet hadde noen tekniske problemet, det kan ikke arrangøren klandres for, og kunne hendt hvilket som helst arrangement.

Når så det er unnagjort er det på tide å rose uhemmet! Det må rettes en stor takk til blide funksjonærer og helproft opplegg før og etter selve løpet. Spesielt teamene som foret oss på returen ved Hommeren og Bånetjønn gjorde en fantastisk serviceinnsats. Før jeg hadde rukket å trykke første krus med cola inn i fjeset, var drop bagen hentet for meg og pep-talken i gang ved Hommeren. Likeledes klarte funksjonærene ved Bånetjønn med noen velvalgte ord å skru hodet mitt rett så jeg skulle klare å skvise litt mer tempo ut av skrotten inn til mål.

Arrangøren hadde teamet opp med Aquarama, som gjorde det lett for folk som ikke er lokalkjent å finne fram til både nummerutdeling og startområde. Vi bodde på Scandic Bystranda, og hadde med det innendørs forbindelse til foajeen hvor registreringen, levering av drop bag og nervøs venting foregikk. Pluss i slappfiskboka og ekstra komfortpoeng. Aquarama hadde tidlig frokostservering, og det var også her satt opp en skjerm for live trackingsystem på løpsdagen. Strømlinjeformet one stop shop med andre ord.

Litt generelt om løypen. I utgangspunkt så er traséen ca 60km og 1961 høydemeter. Legger man inn litt uoppfordret befaring av terrenget kan man også lande på ca65km og 2250 høydemeter. For de som liker slikt, evt bare surrer seg bort litt. Underlaget er variert, og har både sti, myr, trapper, blokkmark, svaberg, grusvei og enkelte asfaltstrekk. Litt for en hver smak med andre ord. Arrangøren har trukket mye av det beste Kristiansand har å by på ut av hatten, og løypen går gjennom skog over utkikkspunkter, daler, parker og bystrøk.

Skogen er typisk åpen, jeg opplevde den som mest enten luftig furuskog eller høy løvskog. Sistnevnte var en virkelig godbit for en inngrodd østlending. Høy skog med varmekjære løvtrær er ikke hverdagskost. . Jeg følte jeg løp i et fredelig, mektig og gammelt terreng. Mosekledde svaberg, bladkledd skogbunn og katedralhøye trekroner gjorde et sterkt inntrykk.

Stigningene minner litt om å løpe på tvers av geografien i Oslofeltet, det går mye bratt opp og ned, og så har man kosepartier på topp av ryggene og nede i bunn mellom bakkene.

Løypen er variert og vil gi alle løpere områder der de kan briljere, uavhengig av hvilket underlag de er best på.

 

Nok om det nå. Over til the nitty gritty:

 

Pre race:

image.jpg

Vi ankom KRS fra OSL på fredag etter en fin biltur i hva som opplevdes som tidenes regnskyll. Spiste burger på veien, og hygget oss med snop. Fant fint frem til registreringen, hentet nummer og fikk vite at det var blitt tett på hundre påmeldte. Kult!

Sjekket inn, sjekket Yr, la frem klær, fylte drikkeflasker, pakket drop bag, spiste litt pottis og drakk litt rehydreringsvæske for å preppe med litt ekstra salt. Jeg var litt usikker på om jeg skulle legge løpesekken i drop bag eller om ha den på ved start. Lander på å starte med sekk og ha ekstra flasker i dropbagen, ferdig fylt med sportsdrikk jeg vet jeg tåler godt. Legger koffeinholdige chews i db også så jeg ikke skal fristes til å begynne å spise dem for tidlig og få magebesvær. Planen er ta dem med videre etter maratonpassering ved Hommeren. I seng med sommerfugler i magen rundt kl.23

 

Løpsdagen:

Vekkerklokke på 06:20. Bort på Aquarama for å spise frokost. Er litt uggen, men får i meg en kaffekopp og litt musli. All de vanlige hyperkondertendensene er på plass. Litt vondt her og litt vondt der, uff skal dette gå bra? Etter litt frem og tilbake lander jeg bekledningen. Det var kaldt på morgenen, så det skulle bli langermet, men i valget mellom ulltrøye og jakke landet jeg på trøye i håp om at det skulle gjøre meg minst klam. Ut fra hotellrom kl.07:30, leverer drop bag. Koser meg med spenningen før løpet sammen Ingrid. Henter Tracker, setter mobil i flightmode for å spare batteri, og går ut. Det er kaldt i skyggen, så løperne står som en pingvinflokk i solen 50m fra start. 3 min til start. Slår på klokken, begynner å laste inn ruten. 1 min til start. Ikke ferdig med å laste inn. PANIKK aaaah! Panikken vinner, og jeg avbryter med å slå klokken raskt av og på igjen.  GPS - check! Yes! Og så er vi i gang!

 

image.jpg

Km 0-18

Løpsgleden kommer skyllende over meg ut fra start. Mye fokus har gått til dette løpet denne våren, og med det kommer jo også en viss spenthet. Det er noe forløsende med å endelig være i gang - nå skal det tas fatt på eventyret!

Vi løper langs kai og elv oppover, gjennom et strøk med søte trehus før vi trekker opp i skogen. Bena er ikke helt våkne, de er seige og pusten er litt tyngre enn den burde. Men hva gjør vel det på solskinnsdag som denne?  Nålebelagt single track under føttene, og duften av solvarm bark i nesen.

digg! Digg! DIGG!

Prøver å være flink å spare på kreftene, men samtidig posisjonere meg med noen jeg tror kommer til å løpe i mitt tempo. Det er en lang dag jeg har foran meg, og litt selskap er ikke å forakte. Planen er en kontrollert gjennomføring, en kvalitetsøkt før EcoTrail 80km. Distansepers blir det uansett i dag når jeg gjennomfører. Det eneste jeg har å sammenlikne med i forhold til hva jeg kan forvente av tid i skoene er NUC 54. Ca like mye stigning, og NUC har en del mer av det mest tekniske, men er også en mil kortere enn hva jeg ender opp med å skulle løpe.

Løper litt med Leif Abrahamsen (@ultraleif) som har gjort det jeg ikke turte - legge sekken i dropbagen og løpe med gel i lomma.

Solen er kommet opp, og det er omtrent ved 9 km at jeg hiver trøyen i sekken. En annen ting som skjer sånn ca ved 9 km er at puljen jeg ligger i går rett vest. Det vil si, vi løper vestover i et stidele hvor vi øyensynlig skulle ha løpt nord og øst, slik at vi hadde kommet ned til Otra igjen. Vi løper på hva vi oppfatter som fint merket sti, men da i retning sør (som jeg ikke hadde fått med meg) før vi blir snudd. En lokal løper påpeker at dette må være retursløyfen - vi skal jo vitterligen nordover på nåværende tidspunkt, så dette må være feil. Slik logikk går det jo ikke an å krangle med, selvom det er kjipt å ha løpt et fint parti med god driv, og så måtte snu. Jeg hadde rukket å komme så langt som til opp i heiene etter Bjortjønn, før vi vendte. Om ikke annet så er det hyggelig å ha en rendezvous med flere kjente instafjes som sprekingparet Marit (@mallemor0908) & Nikolai (@runningman80) på vei ut igjen.
 

Uansett så drar vi nordover igjen. Nok en gang følger vi retursløyfen, men siden vi ikke visste hvor vi hadde løpt oss ut, visste vi heller ikke at vi var på vi ville veier denne gangen. Vi drar gjennom fin og luftig skog, våte partier med jordluktende gjørme og bratte stisegmenter med store mengder sten. Pytt sann - dette greier jeg å løpe inn - ingen grunn til bekymring. En skokk av oss, blide løpere med en misjon om å løpe inn det tapte, spruter ut av skogen og renner ned den bratte bakken til boligområdet ved Gangdalsveien. Der står det en funksjonær som kan melde at vi har løpt feil. OK det visste vi. Han sier så at vi skal ut på hovedveien, og så til venstre. Vi følger merkingen ut til hovedveien, men tar vi venstre der så havner vi sørover igjen. Det gir ikke mening. Bølingen som kom ut av skogen splittes, noen blir stående i det noen andre og jeg drar nordover.

Resonnomentet gikk som følger:
1) sørlendingen som snudde oss i skogen foreslår det virker som rett vei. (godt nok for meg egentlig)
2) Det er mot nord og ikke mot sør.
3) Det er merket med bånd. (På dette tidspunktet vekker ikke dette så mye tillitt, da vi kan fremdeles være helt på bærtur. (hvilket vi faktisk var)). 

Som glad laks på vei oppstrøms dundret vi videre, og hadde rukket å komme opp til Fiskevann før en av løperene ringer opp løpsleder og hører om vi er på rett vei. Neida! Det var vi ikke gitt.  Ikke mye å gjøre med det, men nå får vi litt omdirigering per telefon så vi kommer ut av merket løype og kan følge veien et lite stykke. Ved Øvre Strai dukker det opp bånd igjen, og vi er på samme trasé som vi skulle vært, og er på vei inn mot første sjekkpunkt ved Hommeren. Det er varmt og jeg priser meg lykkelig for at jeg tok med sekken. Skulle vært på sjekkpunktet ved ca 11.4 km, men drar rett gjennom omtrent samtidig med at klokken runder 18 km.

Km 19 - 29,5
Har brent godt med krutt fra 11 til 18km, og det er ennå noen lettløpte km så jeg dunker på for å spise inn litt av det tapte. Det gjelder å løpe raskt der det koster lite ;) Vi krysser Otra på en festlig hengebro, som begynner å danse voldsomt når vi er tre løpere på den. Løpingen utgår, og kappgangen iverksettes til vi er på den andre siden. Vi løper langs bilveien, og omtrent 5 meter etter skiltet "Løp pågår - Vis hensyn" kommer det en drittsekk i sølvfarget Golf og sneier oss, til tross for at det er et rett og oversiktlig strekke, ingen motgående trafikk, og vi ligger på utsiden av hvit sperrelinje. Dust. Strekket langs veien er imidlertid kort, og rett opp i høgget fra der vi forlot veien er det en familie med 2 barn som tar dagen i solen. De har funnet frem norske flagg, har skrevet heiarop på asfalten med kritt og heier entusiastisk i det vi passerer. All misnøyen over bilisten var borte på et øyeblikk, og det er med et stort glis om munnen at jeg tar fatt på bakken opp bak huset. Det som var et større felt, har nå kokt ned til 2. En trivelig fyr som heter Kim, og meg selv. Vi tar til oss litt næring mens vi går sportmannsgange opp bakken. (Norsk treningsutrykk som er så gammelt at det gir hele 0 treff på Google i skrivende stund. Litt tøffere uttrykk enn power walk eller hva?) 

Når vi ført snakker om Kim. Kim er en kul kar. Takk for turen - du er en fin fyr, og hvis dere blogglesere noen sinne skulle trenge en å løpe dere bort med rundt Kristiansand, så kan jeg anbefale Kim.

Litt etter Hommeren kom vi til løypeskillet. Her så vi begge de merkede stier, og kom oss inn på den 3 mil lange sløyfen som tar oss tilbake til Hommeren. Score! Endelig 100% trygg på at jeg er på rett spor! Jeg kan begynne å tenke for alvor på hvor jeg er, og hva jeg skal jobbe med. Det er noen bra rygger vi skal opp og ned, og de kommer til å kreve mye krefter og væske av meg. I vesten har jeg min vanlige blanding av nøtter og tørket frukt, noen energibarer, 1 flaske vann og 1 flaske sportsdrikk med salter og karbohydrater. Jeg har som regel at jeg prøver å ta til meg litt hvert 30.min på langløp. Det er både for å holde energitilskuddet jevnt, men også for å ha noe å se frem til når ting suger. Det gjelder å ha noen triks mot bølgedalene, for de kommer til å komme. Denne dagen var ernæringsmessig litt vrien. Standardmodellen med nøtter og tørket frukt passet ikke dagsformen overhode. En munnfull, og jeg kjente at det kom til å resultere i kvalme. Energibarer var hakket bedre, men såpass lite innbydende at jeg spiste musebiter og tok til meg omtrent 1/10 av karbohydratene jeg hadde planlagt.

På veien løper vi forbi flere kjentfolk - et godt tegn - vi er altså på rett vei! En flyby High 5 med Lise (@maratonmamma) og Anita (@anitaoy)

Vi drar opp over mot Skråstadvarden i flott skogsterreng, og vi løper sørover. Vi farer over høydedrag, og på ett punkt kommer vi opp og ut av skogen, renner over noen sva - og der bretter furukronene seg tandert tilbake for å avsløre en majestetisk utsikt. Som om berget henger i luften løper vi langs en rollover, som for alt jeg vet, stuper rett ned i havet.

image.jpg

 Livet er i grunn greit på turen fra Hommeren med de 430+/420- høydemeterene til vi er kommet ned til neste sjekkpunkt Grønn slette etter en drøy mil. Der er det et trivelig mannskap ved et parkbord som tilbyr alt hva hjertet skulle begjære av mat. Jeg myrder et krus Cola, tar en banan og fyller vann på flaskene, før Kim og jeg drar videre.

 

Km 29,5 - 38,5

Vi er ferdige med den første av to store stigninger, og lunter vel fornøyde med det videre. Vi drar nord-øst i retning av løypens østligste punkt. Dette er et lettere segment av løypen. Misforstå meg rett, det er fremdeles ca 410+/420- høydemeter på en knapp mil, men stigningene veksler mer, så det er mer opp og ned, enn opp opp opp og ned ned ned. Like fullt er det her jeg kommer til å slite som verst. Jeg svetter som en gris, og har pløyet gjennom mange flasker vann. Jeg hadde med meg sportsdrikk ut fra Hommeren, men har løpt uten saltholdig væske en god stund.  Rett før mine 38 km kom konsekvensene av mangelfullt næringsinntak. Vi skal opp en siste kneik, før vi kan slippe oss ned igjen til vannstasjonen ved sjekkpunkt Sagaveien. Jeg er tom for karbohydrater kjennes det ut som. Musklene er sure. Veggen man gjerne møter i maraton rett før 30km manifesterte seg som en altoverskyggende selvkonstruert klagemur på vei opp bakken. Moralen går i dørken, og det er som om det eneste som mangler er solformørkelse, sludd, fiskeslo og kanskje noen borrer i håret. Da gjelder det å ha roen. Jeg er forberedt. Kroppen er forberedt. Det kommer til å gå over. Se deg rundt - DETTE ER JO FANTASTISK! Dette går over og det er kort greit bare å måke på så kommer det til å gi seg. Enten fordi det går over, eller fordi du kommer til mål. 

Turen gir meg regelrett bank nå. Men det er jo strengt tatt grunnen til å gjøre dette. Ikke for å få bank som sådan. Ikke fordi jeg nyter å ha det vondt, men jeg nyter å kjenne at kroppen omdisponerer og finner en løsning. Jeg nyter å kjenne følelsen av at jeg - mitt bevisste meg - klarer å ta en pragmatisk innstilling til det hele, og snakke den mentale sutrekoppen til fornuft. Jeg nyter følelsen av å fortsette der hvor jeg selv synes at det drøyt. Jeg nyter å kjenne at jeg har forberedt meg, at jeg virkelig settes på prøve, at bakkene knekker meg hvis jeg bare lar dem, men at jeg kan koble det ut til fordel for det fine jeg opplever rundt meg. At kroppen tillater meg.

At jeg får gli rundt i skogen naken.

Ikke naken i klesveien, men naken i den forstand at det er kimen i meg som er her. Jeg er tilstede. Her. Nå. Hvert skritt kommer til å gjøre litt vondt mot slutten av løpet, men på en bisarr måte blir det allikevel en fin opplevelse - man opplever hvert skritt. Du registrerer roten du tråkker på, du kjenner den økte friksjonen i det rue, tørre svaberget. Løpeglede, kjærlighet og naturglede konsentreres til en deilig suppe, og blir en for meg meget rørende opplevelse. En dråpe samler seg i øyekroken til og med nå når jeg i skrivende stund når jeg nå gjenopplever det. Mens jeg løper får jeg en tåre kanskje mest av takknemlighet, men også av kjærlighet til de som står meg nær,  av en følelse av storhet i omgivelsene rundt meg, av smerte og ikke minst av en følelse av å være både mektig og ubetydelig på en og samme gang. 

Jeg tvinger i meg litt mat, og ting slipper heldigvis litt på vei ned til vannstasjonen. Jeg har imidlertid tiltagende kramper i forsiden av leggen som kommer når jeg løper nedover. (Rart sted å få kramper forresten. Førstegangsopplevelse for min del.) Kim sponser meg med en salttablett, og livet blir raskt mye bedre. Vi fyller vann fra dunkene som står fremme, og kommer oss raskt videre. 

Km 39 - 49ish

Vi skal nå opp over Slettehei, og drar oss vestover igjen. Den store stygge stigningen #2 er på menyen, og også Kim kjenner på livet nå. Stigningen opp er hard, og vi møter en blid Sørlandsherre som etter hva jeg forstår er ute på sin første ultra. Han hadde tatt feil i et stikryss og kommer inn rett bak oss mens vi jobber oss oppover.  På vei ned på andre siden er også Kim tom.  Jeg gir ham en energibar, og vi lunter avgårde litt roligere for å spise. Sørlendingen hadde krampe, så han ga gass og dro ifra. En respektabel strategi, for all del, men for meg en noe uvanlig innfallsvinkel til kramper :)

Turen ned mot Hommeren slipper seg i to terrasser, så hamringen i lårene avbrytes av et fint parti hvor det går litt opp og ned, før vi igjen slipper oss nedover. Vi plukker jevnt rygger, og ankommer Hommeren i fint driv. Jeg plukker litt fra matbordet og graver i dropbagen, mens Kim tar seg videre. 

Km 49ish-60

Jeg surrer litt på Hommeren, og får ikke med meg Power Gums på vei ut. Det var en bommert, for litt koffein hadde nok gjort susen.

Heldigvis har jeg ferdig fylte softflasker fra Salomon i dropbagen, med energidrikk med salter. De siste km før Hommeren hadde jeg kjent krampene komme snikende igjen, og jeg lengter etter de duggfriske nydelige blå flaskene mine. 

Jeg opplever som terrenget umiddelbart etter Hommeren som lettløpt. Det er bilvei, grusvei og bred sti. Vi tar opp i skogen og kommer etterhvert inn på Fiskevann fra nordsiden. Her løp jeg meg feil en gang tidligere på dagen, så jeg er nå på kjent grunn. Det går bra unna ned til Strai, og jeg kjemper meg i sneglefart opp bakken som vi hadde dundret så flott ned 40 km tidligere. Vi tar oss nå inn i Bymarka igjen. Oppe på det høyeste punktet møter jeg en entusiastisk gjeng med løpere i motgående retning. "Nei f.... heller" tenker jeg, og antar automatisk at jeg har bommet på stivalget igjen og må snu nok en gang. De kan tvert i mot fortelle at jeg er på rett vei, og at det ikke er mer enn en enkelt kneik igjen til jeg kommer opp på Ravneheia. De heier entusiastisk, og roper "løype" innover i skogen. Jeg kan ikke noe for det, men opplever det som en stor godhet, og blir nok en gang meget beveget der jeg springer gjennom skogen.

Trappene ned til Ravnedalen. Stilige saker!

Trappene ned til Ravnedalen. Stilige saker!

Ved ca 59km har vi en flott nedstigning til Ravnedalen. Traséen klamrer seg på utsiden av berget til den kommer inn på en særdeles sjarmerende stentrapp som snirkler seg ned i et skar mellom store bratte mosekledde sva. Selve Ravnedalen er en gammel landskapspark, og vi løper en liten runde rundt uteservering, skulpturer, fin rhododendron og store prydtrær fær vi tar en trapp opp og ut i retning av Bånetjønn. Jeg ankommer sjekkpunkt Bånetjønn rett etter passerte 60km.

Km 60 - 65 (Mål)

Super service på sjekkpunktet. Får påfyll i flaskene, gode ord til å skru rett hodet til, og veianvisning for å komme på rett spor ned i sentrum. Lettløpt grusvei oppe i bymarka. Møter på en og annen løper fra de andre distansene. Blide folk som jevnt over har hatt en god dag virker det som. Kommer ned på asfalten. Har gangsår i lengderetningen mellom tåballene kjenner jeg. Det er jo alltid litt dritt, men annet kan jo ikke forventes etter mer enn 5 timer med våte sko. Jeg er bak antatt skjema, og håper at Ingrid ikke har ventet lenge og blitt kald. Selvom det er på dette stadiet at det er dumt mtp sjanse for skader å gi gass, klemmer jeg til litt på slutten. Asfalten er hard, og nå vil jeg i mål.

Det gode liv! Sol, snacks og slappfisking.

Det gode liv! Sol, snacks og slappfisking.

Målgang med lettelse, glede og generelt god stemning. Musikk, folk, chips, cola og appelsin. Wee! Danser meg ut av skoene før jeg fråtser i godsakene. Euforisk å kjenne gress mellom tærne. Takker Kim for turen - han hadde en kjempeavslutning fra Hommeren. Legger meg ned litt med bena høyt innimellom at vi heier folk i mål. 

Henger med Ingrid i målområdet. Det er godt å være tilbake til henne. Ingrid er topp, og jeg er forelsket.

Drar inn og dusjer på hotellet, før vi går ut for å heie Leif i mål. Leif hadde trolig dagens lengste  60km i distanse, der Lise fikk mest valuta for pengene hva angår minutter. 

Se andre om KRS Ultra her:

Lise Lysfjord
Ultraløperne (Anita & Leif)
Kondis
KRS Ultra på Facebook
Ultranaiv (Stig Helge Westerheim)

 

Permalink

Les hele artikkelen

 

Daniel
Noen ganger er det ikke til å komme utenom at man blir litt stiv i masken. 

Noen ganger er det ikke til å komme utenom at man blir litt stiv i masken. 

Det er sjeldent man har drømmedagen hvor kroppen gjør alt du ber den om, og fremdeles har restkapasitet til overs. Vanligvis får du en i fleisen på et løp. Være seg å “møte veggen”, magetrøbbel, gnagsår, følelse av at noe er håpløst, at det blir for mye for deg eller at hele løpet er meningsløst. Da er det greit å ha et bevisst forhold til seg selv og sine egne verktøy. Her er noen av innholdet i min verktøykasse.

 

1) Bestem deg på forhånd. Ikke ha lyst til. Bestem deg.

Jeg SKAL klare å fullføre XX km. Jeg SKAL hygge meg, og fremdeles komme i mål på XX tid. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å […] Eller noe helt annet du har satt deg fore. Har du først bestemt deg, så skal du holde deg til den mentale kontrakten du har gjort med deg selv. Legg gjerne inn noen “det er fint” opsjoner, men det er viktig å ha noe du har bestemt deg for som et minimum. Det skal ikke være et alternativ å ikke overholde denne minimumsavtalen. Hvis du har lovet deg f.eks å løpe hele veien, så gir du deg selv et mentalt rapp over bakhodet når bena har lyst til å begynne å spasere. Spaseringen er ikke et alternativ. Du skulle løpe. Du klarer det, men det kan være ubehagelig. Hvilket får så heller være. Avtalen var at du skulle løpe.

 

2) Bryt ned ting i kjente deldistanser.

Det er som å nøste opp en tråd. Man starter ikke med hele trådvaset, man starter i en ende. Både i de store og små. “Nå er det bare 2 marathon igjen” funker kanskje for deg, men for min del fungerer de lengste strekkene bedre som milepæler når jeg har nådd dem - type “Yeah! der var første marathon unnagjort”. "Nå er det bare to runder igjen rundt Sognsvann som gjenstår før jeg har det første marathonet”. Og så videre. Tenke hel - del - hel. Bakken slutter ved det treet - jeg må bare holde ut dit, og så blir det lettere. Eller: ved den svingen skal jeg ta en slurk vann.

 

3) Lyv så du tror det selv. “Dette er egentlig ganske fint, jeg er heldig som får oppleve dette”.

Selvom alt er vondt og jævlig. Regner pøser ned, du er kald og sliten. Det finnes ALLTID noe som er fint bare du leter hardt nok. En vanndråpe på et spindelvev. Gjørmen som har fylt skoene dine, eller som du skled og falt på har en lukt som minner deg om da du var et barn og alt var rosenrødt. Det er ALLTID noe som er fint sett med rett blikk. La det fylle sinnet ditt og fokuser på det. Eventuelt så kan du gjøre søkenen etter hva som er fint i akkurat denne situasjonen til en lek i seg selv. Det gir deg også en kjærkommen distraksjon, som attpåtil får deg til å være mer tilstede i situasjonen. Når ting er på sitt verste hender det at jeg tenker jeg er heldig som kan løpe, har en fungerende kropp og alle lemmer. Da er det greit å kjenne på at alt er der.

Lyv så du tror det selv. “Dette er egentlig ganske fint, jeg er heldig som får oppleve dette”.

Lyv så du tror det selv. “Dette er egentlig ganske fint, jeg er heldig som får oppleve dette”.

 

4) Still opp forberedt

Lag rutiner på ting du skal gjøre underveis. Hvis det er et langløp så skal du f.eks drikke hvert XX minutt i den gitte årstiden, og spise hvert XX minutt. Sysselsetting underveis gir deg distraksjoner når ting er vanskelig, og hjelper deg med å sørge for de aller beste forutsetninger til å oppfylle din mentale kontrakt med deg selv. Glemmer du å f.eks drikke og spis vil det kunne få store konsekvenser på hvordan opplevelsen din blir. En tom kropp gjør per definisjon vondt. En tom kropp uten brensel er eksponensielt verre. Vit hvor løypen går, og i hovedtrekk hvor mange store stigninger og nedfarter det er. Vit når du kan gire om. Skriv det på en lapp hvis du har med deg kartmappe. Skriv det på armen, eller på et armbånd. Småplukk skal ikke ta konsentrasjonen din, og når du sliter er det godt å ha alt på stell. En løypeprofil er gull verdt.

 

5) Train as you fight

Jeg kan ikke understreke viktigheten av dette i forhold til opplevelsen på løpsdagen. Tren på situasjoner du skal komme i, og gjør det gjerne i overkant. Skal du løpe en rask 3km så tren gjerne 4/5 x1000 meter med overfart på intervalltrening. Skal du løpe et løp med 800 høydemeter, legg inn en tur med 1000 høydemeter i treningen. Isoler kritiske komponenter og overvinn dem en etter en. Tryggheten i at du "har vært med på verre” gir deg fantastisk tillitt til egne evner når alle komponentene skal sammensettes i den episke løpssymfonien din. Når du da står der midt i ditt eget epos, omringet av faenskap og motgang, så kan du ta deg selv i nakken og se opp og frem. Du har nemlig vært med på verre. Kjører du på på denne måten vet du om mange av hvilke utfordringer du møter underveis, og kan agere derefter. Vet du at du kan få gnagsår hvis det blir vått, ta med deg gnagsårplaster. Vet du at du kan få magetrøbbel av å pushe deg hardt på halvmaraton, ta med deg litt dorull sammenbrettet i benet på tightsen. Gjør det lett for deg selv å gjøre arbeidsoppgavene lettere.

image.jpg

 

6) Disponering - Du får ikke mer kvalm enn du lager selv.

Hvis du vil lage kvalm for deg selv så er det bare å måke på. Det handler jo om å være den som sprekker først, for deretter å øke på. Eller ikke. Prøv å ha helheten i bakhodet når du gjør taktskifter, setter tempo og så videre. Greit at du klarer å løpe opp bakken og tar igjen mange der, men hvis du blir så stiv i bena  at de samme løper fra deg på flaten på toppen, da hjelper det lite. Du kommer til å ha det ubehagelig til tider, hvor mye du skal ha det forferdelig er opp til deg selv. Det er imidlertid når ting virkelig koster, når du kjemper hardt, at de største opplevelsene oppstår. Da bryter du med det som du trodde var begrensningene dine, hever terskelen, utvider horisonten din og trer inn det umuliges rike. Det er ganske fett i seg selv.

 

 

 Legg gjerne igjen dine egne tips og teknikker for å håndtere bølgedalene underveis i et løp!!!

 

Permalink


Les hele artikkelen

Daniel

Med nytt år kommer heldigvis nye muligheter!

Jeg finner at et nyttårsskifte er litt som et juletre med masse pakker under. Man vet ikke helt hvilke løpsopplevelser de inneholder, ei heller hvilke mennesker, stemninger og følelser de rommer. På løpetur med @maratonglede en morgen han var innom tigerstaden snakket vi litt om dette. Jeg synes han hadde et godt poeng i at alle sesongbeste jo nullstilles når året bikker. Den første løpeturen din blir med det de facto den raskeste beste og lengste turen på det nye året. Med det har man en masse små nye delmål for å starte sesongen.

Men så er januar forbi, og du er litt ute i februar. Det er mørkt, kaldt og glatt, og det er ikke sikkert det er skiføre engang. Løpingen er litt mindre stas enn vanlig med andre ord.

Der er det løpskonkurransen kommer inn.  OK, hør meg ut før du avbryter med at du ikke liker å konkurrere, er redd for å gjøre det dårlig, eller føler at det drar med seg stress. Først og fremst - du trenger ikke løpe for noe annet enn din egen del. Drit i tiden, med mindre du har det som målet ditt. Hva så om noen andre er raskere enn deg? Bolt er raskere enn dem. Hva så om noen andre løper lenger enn deg? Pfft. Det fins særinger som løper 5000km lange løp, tviler på at 50 åringen med slim i munnviken er en av dem, eller kanskje han er det, men hva så? Fint for ham.. Folk har forskjellige forutsetninger for å delta, og bragden står i proposjon til utgangspunktet ditt.  

7 ting et løp bringer til bordet for deg som er førsereis:

- Du får en dato, med en distanse, og et starttidspunkt. Dette er håndfast, noe som kan legges inn i kalenderen, limes på innsiden av dodøren, eller henges i taket over sengen. Løpsdatoen flytter seg ikke selvom du gjerne skulle hatt en uke til på deg.

- Du får et treningsmål. Det er noe som hjelper deg å komme deg ut av sofaen når du egentlig ikke gidder fordi du er en latsabb den dagen. 

- Si det til noen eller ta med deg en venn. Gleder som deles dobles, sorges som deles halveres sies det. Dra på eventyrtur med en annen eller la andre ta del i hvorfor du nå bare må ut på den turen. 

- Gulrot (og pisk).  Skal du bare velge ett løp, så bør det få deg til å både glede deg til løpet, men samtidig være utfordrende nok til at du gruer deg litt. Du får ikke noe kick ut av å sikte for lavt. Gå over gaten kan du gjøre når som helst, å gjøre det du ikke allerede kan krever litt forberedelse., men er så mye morsommere. Hvis du ikke legger ned arbeidet blir ikke opplevelsen like bra som den kunne vært, derav pisken.

- Det er sosialt. På løpsdagen møter du folk som er akkurat like nervøse som deg selv, som også har trent mot løpet, som løper det for første gang eller har løpt det mange ganger før (og er fulle av gode tips). Slå av en prat før og etter med dine medløpere! På startstreken er det ofte spenning i luften, og en helt spesiell stemning, hvilket bringer oss til neste punkt.

- Kom i kontakt med følelsene dine.  Neida, men joda. All flåsethet til side. Jeg opplever som regel en emosjonell berg og dalbane i forbindelse med løp jeg har trent lenge til. Spenning kvelden før, nerver på startstreken, lettethet når man er i gang, fortvilelse underveis når ting virker umulig, glede når ting løsner igjen etter en bølgedal og eufori ved målgang. Ikke bli knust om du ikke har dagen, men tenk deg om to ganger før du gir deg. Det kan være vanskelig, og vondt, og langt, og hardt MEN det skal koste for å føles som en seier. Når det er sagt gjelder det å ha en føler ute på forskjellen på "vondt" som i ubehagelig, og "vondt" som i skade. Skade er ikke verdt det. Da blir det så lite løpings etterpå

- Du kommer til dekket bord. Drikke pleier å være ordnet, det harer i fleng med mindre du er raskest, og da er det jo moro uansett (skulle jeg tro). Alt det logistiske er ordnet så du skal kunne kose deg med en givende opplevelse. Det er litt som å bli bedt på middag egentlig.

Med det runder jeg av. Jeg har i dag meldt meg på Lysefjorden Inn. Håper det blir alt jeg tror det skal bli!
Langt, bratt og hardt.

Permalink


Les hele artikkelen

Daniel

Godt nytt år!

image.jpg

Med et brak var året over og rett før en var vant med å skrive  2015, er vi over i 2016.
Alle gode ønsker til dere der ute for året som kommer! Nå er det bare å finne frem kalenderen, og begynne å sette sammen neste års løpsplakat, jeg har noen poster som jeg vet skal med, og så blir det en del harde prioriteringer som må gjøres. Det er så mye moro der ute som kan løpes! Hverken tid eller penger strekker til for å komme seg over alt man har lyst til, men sånn er det jo engang med det meste.

For egen del kjenner jeg at det i år kanskje ligger mer an til "turløp" med opplevelsen i fokus enn de store persejaktene på tid. Dog er det vanskelig å si - plutselig går det stikk motsatt retning når våren kommer og det kribler i bena etter mange rolige turer på is og holke. Jeg akter derfor å gjøre som jeg pleier - løpe litt av hvert på trening, så er man rimelig allsidig også i konkurranse. 

Inntil videre,
vi løpes!

image.jpg

Permalink


Les hele artikkelen

Daniel
image.jpg

Løpere er ofte vanskelig å kjøpe julegaver til. Ofte er man avhengig av å prøve utstyret på for å være sikker på at det passer. At det ikke gnager, og at man rett og slett liker hvordan det ser ut.

Nå som vintersesongen er her er det kanskje noen små utstyrshull som kan fylles for å glede et løpehjerte. 

  1. Refleks! Her er det mange muligheter, men vest er en sikker vinner. Ikke er det en kjempeinvestering heller. Det finnes egne refleksvester for løpere som lar deg stramme inn i livet. og som har litt større hull rundt armene slik at du kan ha en god sving på armene uten å skrubbe borti vesten.
  2. Løpebrodder/Pigging av sko. Hvis gavemottageren har egne piggsko utgår denne, men det er mange som liker å bruke godskoene også på glattføret. Da kan enten løpebrodder eller gavekort på å få skutt inn pigger i skoene være et bra tips.
  3. Gamasjer (eller Gaiters som de så populært kalles på norweglish). Det er en vesentlig komfortforskjell på snø i sko/rundt ankel og snø utenpå buksen!
  4. Hodelykt - den gyldne middelvei mellom batteripakke som gir deg nakkeskade med all ruggingen, og en lykt så lyser så lite at du egentlig bare mister nattesynet.
  5. Løpelys til sko - små lysende duppeditter til å putte bakpå skoene for å være synlig i vintermørket.
  6. Treningsstrikk for å gjøre litt skadeforebyggende arbeid hjemme.
  7. Balansepute av samme grunn
  8. Løpehansker (med refleksdetaljer) evt pulsvanter
  9. Varme løpesokker for vinterføret. (Jeg sverger til ullfrotté! - som å loffe rundt i en lun dyne:D )
  10. En god løpebok! (Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, Born to run etc etc)

Der har dere altså ti kjappe! Ha en flott førjulstid!


Les hele artikkelen

Daniel

Først og fremst en stor takk til Jannicke Bergh og Co. Episk løpsopplevelse, og vedvarende godfølelse! Noen dager er gått siden selve løpet, og opplevelsen har som smått begynt å synke inn. Uten nevneverdige skavanker og kun en søt stølhet dagen derpå er det en glede å sammenfatte noen av den helgens opplevelser.

Strukturerte arrangører sørget for tett oppfølging av oss noe distré løpeskaller i forkant, og tok godt vare på oss ved målgang med varm suppe. Underveis må man imidlertid sørge for seg selv, både hva angår proviantering og stifinning. 

NUC kommer i variantene ganske langt, langt og kjempelangt. Respektive 26 / 54 / 100 kilometer. 

Det er helt greit å være ute en stund når en fråtser i slikt!

Det er helt greit å være ute en stund når en fråtser i slikt!

Så hva er NUC 54? Kort fortalt er det 54km og rundt 2000 meter stigning med herlig blåsti, hvorav halvparten stortsett mest brukes av elgen. Turen er ispedd et par meget korte strekk på grusvei. Overført er det 1 stk flatt maraton krydret med litt mindre enn 5x Oslos Bratteste. Nok til at en får kjent at en har rørt på skrotten med andre ord. 

John Henry Strupstad, som løp 100km på 7:04:03 under VM i Doha 2014, vant i år NUC100 med tiden 16t59min. Det sier i grunn nok om underlaget, og for meg var 54km tøft nok i år. For en tur! 

Vi var velsignet med småkjølig, men klart vær, i stor kontrast til de foregående ukene med ekstremvær, med mye nedbør og flomtilstander. Jevnt over var det uvanlig mye vann i skogen, dyp gjørme, glatte røtter og således litt under ideelle løpsforhold med tanke på tempo. De av dere som har løpt Råskinnet kan nappe ut vadingen i Sognsvann og så har man i grunn prinsippet. 

Vel nede etter Kollern kommer solen - og gliset. Ute av køen og i gang i eget tempo.

Vel nede etter Kollern kommer solen - og gliset. Ute av køen og i gang i eget tempo.

 Vekkerklokken ringer 04:45. På kjøkkenbordet ligger en matpakke, løpesekken henger over stolryggen på en av kjøkkenstolene og løpetøyet på setet. Er raskt i klærne, spiser en skive og tar meg en neve nøtter. Drikker et glass med sportsdrikke som inneholder litt salter. Går gjennom utstyret en siste gang, klær, kart, kompass, næring og penger. Alt er på plass, og jeg pakker en pose med skift til å ha i bilen på Skar. 

Kjører hjemmefra kl. 5:10 Ca 10 min bak planlagt tidsskjema. På Skar er det kaldt, og jeg kler på med det varme løpetøyet. Ser at flere har med seg droppbag og dunjakker. Det hadde ikke jeg fått med meg at var en tilbudt service. Småfryser litt, og tenker at "det var da som f... da vet jeg det". Bussen ankommer, jeg spiser matpakken min. 2 personer mangler, en har forsovet seg og en annen er antatt DNS. Møter @selvestetrude og @solarclep. Utveksler noen ord, men etterhvert som lyktestolpene rytmisk bringer oss gjennom grålysningen mot startstreken, senker det seg en spent stillhet i bussen. 

Det er en nydelig og klar morgen, og vi møtes av bål på parkeringsplassen ved Mylla dam. Det er tendenser til litt rim, og den krispe luften forteller nesen at høsten er her. Vi blir servert kakao og kaffe etter ønske mens vi venter på brief og start. 

Ryktene om 100km løperenes progresjon bringer lovnad om krevende forhold. Det går tregere enn vanlig, og vi blir bedt om å ta det litt piano - det er vått og glatt. 

De siste minuttene før start går raskt. 5 min , 2 min, 15 sekunder til start.
Starten går, og vi klyver opp kneiken fra parkeringen. Jeg har oppdager at jeg ikke har snørt skoene mine. Oida, det var ikke helt som planlagt. Men, men... Det er bra trekkspill i startfeltet  og jeg får tidsnok anledning til å snøre uten å "miste plassen" i køen. 400 meter ut i løype og jeg er allerede klissvår på begge bena. Score!
Vi måker videre mot første sjekkpunkt, og jeg forserer feltet etter mye byksing på siden av stien før jeg løper opp til grantreet på Åssjøsetra. Sjekkpunkt 1 er nådd. Juhuu! Resten av feltet tar imidlertid stien på nedsiden av sjekkpunktet, og jeg havner midt i klyngen igjen når  jeg slipper meg ned over pinnebroen. Stopper da like så gjerne opp et øyeblikk og gjør en justering i antrekk. T-skjorte kommer til å være plenty så jeg kan godt strippe av litt ull før vi skal ta turen opp til sjekkpunkt 2 på Kollern.

Legger meg som lydig sau i feltet, men trives ikke helt med at det går mye i rykk og napp, og er generelt lite løping i et tempoe som er behagelig for meg. Det gjør det vanskelig å etablere en jevn og god takt. Jeg forserer derfor feltet nok en gang i bakkene opp mot Kollern slik at jeg kan løpe i eget tempo på vei ned. Passerer toppen og sjekkpunkt 2, og vel oppe skal vi hardt mot venstre. Jeg ser jeg ingen sti til venstre, så jeg fortsetter litt til i tilfelle  den tar av lenger frem. Det gjorde den imidlertid ikke, og når jeg igjen er tilbake på rett spor, så er jeg igjen bak gruppen jeg passerte på vei opp. Blir dermed spaserende i kø ned fra Kollern, og det klør i føttene etter å komme seg ned på strekket mot Tverrsjøstallen. Der er det litt grus i Kalvedalen før man skal opp på ryggen på Pershusfjellet, og feltet løsner opp litt. Jeg finner en takt som passer meg bra og labber avgårde. Tverrsjøstallen og sjekkpunkt 3 er siste kjente punkt for meg på denne siden av Finnerudsæter, og jeg klarer ikke stoppe gliset fra å trenge seg på - kroppen er lett, solen er oppe, og jeg løper i eget tempo. Herfra kommer det noen partier jeg vet skal være flotte, men som jeg ennå ikke har opplevd selv. Oppdagelsesferd på sitt beste!

På vei opp Pershusfjellet tar jeg igjen et lite felt med 2 herrer og Miriam Gulbrandsen (2.plass kvinneklassen). Miriam kommer jeg til å se en del til i løpet av turen - stort sett hver gang jeg står og klør meg i hodet så kommer Miriam i fin jevn driv, og vi får utvekslet både to og tre ord ved flere anledninger. Takk for rutehjelp og hyggelig ordskifte Miriam!

Jeg holder følget med trekløveret forbi sjekkpunkt 4 på toppen, og ned mot Finstad og derfra mot Spålen. Herrene tar en liten bio-pause, mens Miriam dundrer videre. Jeg løper fra de andre og tar igjen Miriam, og vi passerer sjekkpunkt 5 langs Spålen.

Etter litt følge på vei til Finnerudsæter glir jeg etterhvert sakte fra henne, og jeg er alene når jeg kommer over setervollen på Finnerudsæter. Sist jeg var her var det sammen med konen min på Marka24 2 år tilbake, og jeg kjenner litt på at jeg er veldig glad i henne, men jeg loffer videre inn i skogen. Sånn på egenhånd. Her er det egentlig akkurat slik jeg ønsker meg det - det er deilig å slippe å løpe bak noen. Høy skog, myk og fin enkeltsporet blåsti, uten mulighet for at jeg surrer meg bort. Får ekstra energi av å løpe den flotte seksjonen og har bra driv når jeg kommer til Fagerlisæter. Kommer der forbi 3 karer, og må forsere hogstfeltet på veien mot Katnosdammen. På nevnte Marka24 hadde vi litt trøbbel med å finne stien her, og i år var det ikke nevneverdig mye lettere. Hadde jeg ikke visst at jeg skulle forbi hytta så tror jeg at jeg hadde surret mye rundt oppå der. Løper gjennom gress så høyt at det dasker meg på nesen over hogstfeltet, og vi dunker inn i skogen igjen. Møter en løper som tar seg en skive, og utveksler noen ord, og forteller at jeg planlegger en matbit på Katnosdammen, og at vi sikkert ses igjen der. 

Ankommer Katnosdammen, og med det sjekkpunkt 6. Fyller vann, spiser litt nøtteblading og farer videre inn i skogen. Stiene her er helt fantastiske!

Kommer ut på Katnosveien, blir tatt igjen av Miriam når jeg står og klør meg i hodet over kartet, og slår følge de 800m med grusvei før vi smetter inn på en sti til venstre. Etter litt klyving er vi igjen fra hverandre. Stien går mot Sandungen gård, men underveis så skal vi klyve opp Kjerkeberget. Dette er nok en rosin i pølsen for min del. Jeg har aldri vært der oppe, og gleder meg storveis til å se utsikten og det morsomme lille huset på stylter på toppen.

Flott sti på vei ned til stidelet som går opp til Kjerkeberget. Kjenner jeg er litt sår i senene under høyrefoten, og i knærne. Jeg passerer flere løpere som er på vei ned når vi er på vei opp, hvilket er suveren motivasjon. Vel oppe må jeg stoppe opp og suge inn utsikten et øyeblikk. Kjerkeberget og sjekkpunkt 7 har en vanvittig utsikt, og med sol, endorfiner og stigende kontakt med følelsene sine utgjør det en mektig opplevelse.

Når jeg er ferdig med å være grepet av stunden har Miriam også kommet opp, og vi slår følge nedover et stykke. Jeg møter en av de danske deltagerene på vei til Sandungen gård. Som han selv sa, så er det litt mer opp og ned i Nordmarka enn der han bodde i Danmark. Hatten av for at han og de andre danske tok turen og ga jernet! Han slet med litt kramper, og generell slitenhet i bena, så jeg spurte om han hadde det han trengte av næring, om han hadde drikke med litt salter etc. Han var vel supplert på ernæringsfronten, så da var det ikke så meget jeg kunne bistå ham med der. Vi passerer sjekkpunkt 8 ved brokaret på Sandungen.

Over halvveis, står nå Kikuttoppen som neste på menyen. Vi løper langs Sandungen  et lite stykke, før stien (les traktorvei) drar oppover vekk fra vannet. Dansken og jeg skiller lag ettersom det går oppover. Jeg tar stien som tar av "veien"inn til høyre for å komme oppover mot toppen. Etter et salig stykke med myr til midt på låret (fremdeles del av stien) kommer vi litt opp i høyden, og det er litt tørrere. Sånn mellom myrene i hvertfall.

Snakkisen skulle ha det til at stigningen opp til Kikut skulle være fæl. Personlig opplevde jeg den egentlig ikke som så gal - det er flere små topper på veien opp, og stigningen går jevnt og fint. Forbausende mang myrer på vei opp etter min erindring. Jeg tenkte på forhånd at her måtte det da være tørt, det er et fjell og vi skal løpe på en rygg. Virkeligheten er imidlertid ganske så mye mer nyansert. Det går opp, og ned, og opp igjen. Hver gang man er en tur ned så var det som regel en myr i bunn, likeledes på topp. Med mindre det var svaberg. Loffer inn på toppunktet med sjekkpunkt 9, og hører skravling fra lia. Der kommer det noen eldre herrer på vei opp, som alle synes at dagens ungdom hadde stål i ben og armer, og at det var gjevt med løpetullinger som hadde kommet langveis fra. Jeg stoppet litt for en prat, og ble forsynt med et godt råd på veien også - det var skamglatt stedvis på vei ned, og at det er lite artig å legge igjen fortennene i lia på vei ned. Først bratt sti nedover, som ganske så rett er rimelig sleip til tider. Jeg holder på å dette ved to anledninger, og er glasd til når stien går over i kjerrevei. Fyller litt vann i en bekk som livlig krysser stien - og jeg har nå møtt nest første danske og Miriam (igjen). Vi løper ned til vannet og følger en sti nede i vannkanten av Østre Fyllingen. Vår danske venn leder an, helt til han glir på en sleip stein og går på rattata. Vi stopper opp og forsikrer oss om at han har det greit før vi fortsetter ferden mot Kobberhaugene. Fin sti og før jeg aner det så er jeg på sjekkpunkt 10 ved Damtangen. Nok en damkrone. Jeg synes det er stas å løpe på damkroner. Vet ikke hvorfor, men det er litt ekstra gøy.

På vei gjennom Osmarka har jeg forlatt mitt forrige følge og tatt igjen @ingvillhf (vinner av kvinneklassen). Vi løper og snakker litt om løst og fast, kommer ut et lite stykke på Deledalsveien før vi drar inn i velkjent skiterreng. Synes det er stor stas å labbe rundt her i joggeskoene - vanligvis er det i skistøvler.  Appelsinhaugen byr på litt klatring, og på veien opp glir Ingvill. Spør om hun vil ha en hpnd, men hun er oppe og i marsj før jeg så mye som har rukket å strekke ut armen. Vi lir litt fra hverandre over toppen av Appelsinhaugen, og passerer et skikkelig juv på veien til Kobberhaugtjernet. Derfra er det ikke lenge til vi tar fatt på stigningen opp til toppene på Kobberhaugen.  Hører folk nede i lia på vei opp og må gi litt gass. Oppover er jo blant de tingene jeg anser meg som god på for søren! 
Vel oppe og sjekkpunkt 11 er passert.

Moralen stiger omvendt proposjonalt med avstanden til mål. Nå er det "bare" ned til Bjørnholt igjen, og derfra ta en av favorittstiene mine ned til Fagervann for så å hoppe av stien og ta en snarvei ned til Skar. 

Ruten går ned åsen og krysser Deledalsveien igjen - herfra går det en fin tur over Vindernhøgda som jeg har løpt mange ganger. Hjemmebane følelsen er sterk, og trøtte ben blir piggere. Fyller vann i kranen på Bjørnholt og gleder meg til stien mot Kamphaug. Passerer siste danske og en nordmann som hadde tatt meg igjen mens jeg fylte vann.  Koser meg grådig på stien som går på kammen over elvejuvet og har noen flotte utsiktspartier. Sjekkpunkt 12 passeres i skogen. 

Jeg begynner å regne så smått på eget tidsforbruk mens jeg tråkker videre.  Hodet er trøtt og matten henger litt dårlig på grep. Kommer frem til at 8t10min er ca tiden min hvis jeg gir på litt. Får ikke beregningen helt til å gå opp, og bestemmer meg for å heller bare gi full pupp og se hva jeg ramler inn på. Turen opp til Kamphaug er tung. Puster kraftig selvom pulsen i og for seg er kontrollert og fin. Jeg er regelrett sliten etter en dag i skoene. Det har vært mer folk ute på tur de siste kilometerene, og det hjelper på moralen for min del. Kan ikke subbe rundt når det er folk til stede, da må ryggen rettes og det blir mer saft i steget. Sjekkpunkt 13 kommer etter et  flott parti i skogen i form av en skiltstolpe. 

Herfra er det nesten kun seiersrunde. Jeg skal litt oppover til Fagervann, men det er gjennom majestetisk "gammelskog" , og på sti jeg kjenner like godt som tåboksen på mine gamle løpesko. Klemmer til og håper å få meg noen km ned mot 6:00 tempo. Kroppen har det ikke i seg og jeg klokker inn i betydelig saktere fart. Rett før Fagervann kommer de første fra NUC 26 løpende. Ida @fjellmannen kommer også i mot i bra driv. Vi har litt gjensidig heiing i det vi passerer hverandre. Stas! Der stien tok av fra Fagervann mot Skar satt det to damer. Jeg har følelsene utenpå, og vennlige heiarop rører meg til gledestårer, og jeg kjenner på mye som har ligget ubearbeidet i bakhodet mens jeg løper meg ned til stiskillet ved sjekkpunkt 14. Trippelsjekker at jeg er på rett vei før jeg åpner opp og gønner på ned til mål. Gliser og jubler innvendig mens kroppen lar seg banke gjennom det siste strekket. Ut av skogen, krysse veien, og videre på sti. Skjønner ikke helt hvor mål faktisk er, men det gjør fint lite når en vet at en er i havn. 

Labber inn på 7t56min og 7.plass. Overrasket og glad! 


Les hele artikkelen

Daniel

Rallarvegsløpet 2015 skulle bli debuten vår for ultraløp i konkurranseform. Det var derfor med kriblende ben og sommerfugler i magen at vi satt på toget inn til Finse på fredagen.

Først av alt må jeg takke arrangøren for en mektig opplevelse, en flott oppvisning i logistikkferdigheter og et kjempehyggelig minne for livet. Mektig natur, flotte inntrykk, kjempeopptur av en løpsopplevelse, og en fantastisk god stemning.

Norsk sommer på sitt beste - Fremdeles vinterlandskap på Finse!

Norsk sommer på sitt beste - Fremdeles vinterlandskap på Finse!

Veien fra Finse til Haugastøl var brøytet, men bærer vitne om snemendgene i området.

Veien fra Finse til Haugastøl var brøytet, men bærer vitne om snemendgene i området.

Rallarvegen er et ca 80 km langt kulturminne i form av anleggsveien fra når Bergensbanen ble anlagt ved skifte 1800/1900-tallet. Man beveger seg fra havnivå opp på Hardangerviddeplatået, og rutens høyeste punkt ligger på 1343 moh. (Så høyt kom vi imidlertid ikke denne gangen). Langs traseen venter frodige elvedaler, dype gjel, dundrende fosser og og hårnålssvinger som gjør Trollstigen småflau. 

Det tykke snedekket på Hardangervidda hadde gjort at arrangøren varslet en uke før start at det var mulig traseen for dag 1 måtte komme til å legges om. Dette all den tid 25 av 54 kilometer var fulle av sne.

I nyhetsbrevet var vi forespeilet at en mulighet var å løpe Finse - Haugastøl - Finse på dag 1, og Finse - Haugastøl dag 2. Uten å utbrodere det noe særlig kan jeg innrømme at jeg var ikke videre begeistret for den planen. De absolutt mest spektakulære, krevende og mektige opplevelsene er nettopp på ferden opp fra sjøen til Hardangervidda. 

Manglende spor og merking, dårlig sikt, regn og fire grader gjorde at arrangøren valgte å stoppe dag 1 ved Hallingskeid, gode 34 km inn og ca 1150 høydemeter opp fra Flåm. Jubelen stod for min del i taket ved nummerutdelingen da jeg fikk høre at vi fikk med oss meste parten av stigningen og all den frodighet som dalføret byr på på veien. 

Herlig 3-retters, og relativt tidlig i seng.

(Mer nedenfor bildene)

Spente løpere venter på banen ned til Flåm.

Spente løpere venter på banen ned til Flåm.

Gutta krutt klare til avmarsj!

Gutta krutt klare til avmarsj!

Feltet en 3 - 4 km på vei opp i dalen. Tettgruppen hadde allerede nå dratt avgårde over alle heier.

Feltet en 3 - 4 km på vei opp i dalen. Tettgruppen hadde allerede nå dratt avgårde over alle heier.

Vanskelig å ikke la seg begeistre av fosser som faller ut av skyene og fjell som tilsynelatende henger i løse luften.

Vanskelig å ikke la seg begeistre av fosser som faller ut av skyene og fjell som tilsynelatende henger i løse luften.

image.jpgimage.jpgimage.jpgSvingene opp til Vatnahalsen er friske! spasering i svingene, og løp på de slakere delene av de rette strekkene.

Svingene opp til Vatnahalsen er friske! spasering i svingene, og løp på de slakere delene av de rette strekkene.

Etter stigningen opp til vatnahalsen har man i all hovedsak nådd "knekkpunktet" på løypen, og stigningen fortsetter, men om enn noe slakere. Vel oppe kommer fjellets vind og temperatur like etter depotpunktet på Vatnahalsen. Vi hadde en real knekk på moralen litt etter 20 km, tette ben, motvind og temperaturfall resulterte i gåing i motbakkene og laber loffing ellers. Ut av intet kommer Adele (som vant kvinneklassen), og vi hiver oss rundt og tar oss sammen. Tar henne igjen, veksler noen ord og kverner oss videre. Bytter på å dra, løper litt side om side, og jobber. jobbe jobbe jobbe.  Den siste milen byr på mye sne, mer stigning, mer vind, mer regn og mye mindre varme. Opp til Hallingskeid er det stadig tettere mellom strekkene med sne, og regnet tiltar en del. Venter på Edvard så vi kommer i mål sammen. Skifting, matbit og varme venter på hytten. De to timene vi har å vente før toget går flyr avgårde - kroppen tar i mot hvilen med takk.

Fyring på peisen på Hallingskeid mens vi venter på toget.

Fyring på peisen på Hallingskeid mens vi venter på toget.

Etter en deilig buffet var dag 1 over, og vi gikk for å kubbe. Natt til dag 2 var så og si søvnløs for min del. Jeg våknet av lyder tidlig på natten, og brukte resten av natten til å telle regndråper, vurdere hvor mange fjærer det var i madrassen min, og så videre. Fremdeles intet hell, men klarte å nyte en 30 minutters cowboylur før frokost. Kroppen litt i ulage etter mangel på søvn, men det er en del av opplevelsen. Bena friske, og hodet "på" så det var bare å gi gass. Vi hadde gjort god figur dag 1, hvilket selvfølgelig forplikter litt, og ikke minst inspirerer til å dra på mer. Vi var 11 & 12 første dag, så å komme seg topp 10 totalt var slett ikke en umulighet. Behagelighet, komfort og turglede stod kanskje litt lenger ned på menyen - nå skulle vi forsyne oss! 

Lite dokumentasjon fra dag 2, men kort oppsummert er traseen mild i den forstand at en totalt sett har et fall på ca 200m, og er ca 26.5km lang. Den er fæl fordi det til stadighet går vekselvis opp og ned, så det er vanskelig å legge seg i et rent kvernetempo og la kroppen jobbe mens sinnet flykter til utsikten. Selvom bena kjentes friske ved start, merket jeg godt at vi hadde noen høydemeter dagen før. Pusten gikk tungt, til tross for at pulsen var "lav" i forhold til mengden pesing. Pustet som om jeg lå på 185 bpm ved 167. Vi havner i felt med Kim Olsen (@kim0lsen) og bytter på å dra gjennom midtpartiet. Enkelte varme strekker får meg til å savne regn og 4 grader som på dag 1, men i det store og hele er det en perfekt løpsdag. Humøret er litt tvunget opp, og det holdt greit til ca 20km. kjenner bena verker og at høyre stortå eter seg gjennom skoen. Tissepause, og oppdager at Tero er i helene på oss. Nok en gang er det bare å jage avgårde, og jeg kjenner at dette koster i grunn mer enn jeg synes det smaker. Edvard drar de siste kilometerene, og livet er ganske grått frem til vi ser den massive bygningen på Haugastøl dukke opp bak trærne. Litt usikker først, men når vi får øye på vimplene ved mål vet jeg at frelsen er nær, og det er bare å skvise ut siste rest av musklene. 

Ved mål står Ingrid og tar oss i mot. Jeg ble så utrolig glad for å se henne at jeg nesten ikke har ord. Når jeg er skikkelig tom og således også har følelsene mer utenpå huden kjenner jeg så mye på kjærligheten, gleden, mestringen, inntrykkene og luktene. Det er ikke helt utenkelig at jeg kommer til å bli litt rørt neste gang jeg går forbi en Oslo Sportslager banner, nettopp fordi dette sterke øyeblikket er naglet og implantert rett inn i huleboerdelen av min bevissthet.

Målgang dag to ved Haugastøl. Flott utsyn helt hit med snedekte fjell og frisk fjellvind.

Målgang dag to ved Haugastøl. Flott utsyn helt hit med snedekte fjell og frisk fjellvind.

Trange i skjæret og tomme i kroppen, men blide som få. Langt, hardt, bratt. Check!

Trange i skjæret og tomme i kroppen, men blide som få. Langt, hardt, bratt. Check!

Takk for denne gang!

Dag 1:

Dag 2:



Les hele artikkelen

Daniel

Stor takk til arrangørene som nok en gang bruker fritiden sin på å lage en herlig dag i skogen for oss andre! Det er kloss på arbeidstid, og midt i ferien for mange, så det er ikke bare bare å finne flinke folk som både kan og vil!

Glad laks! Ferdig løpt og badet :) 

Glad laks! Ferdig løpt og badet :) 

Fagervann Opp har vært og er fremdeles et av favorittløpene mine. Har du ikke løpt det, så bør du holde av første tirsdagen i juli neste år. Og sette av tid til å våke over påmeldingen. Så bra er det faktisk.

Det er fantastisk på alle måter - skikkelig tungt, skikkelig sti, skikkelig oppover, skikkelig tempostrekker, skikkelig tekniske partier og ikke minst skikkelig gøy! At det vanker smågodt og bading på toppen gjør ikke løpet mindre interessant! Her kan man med god samvittighet være en godtemumsende O2-snapper av en badeengel, og passe rett inn. Folk i alle aldre, kondisjon og fasong er med. Alle har det like tungt oppover, så det er et slags fellesskap i den selvpåførte lidelsen.

Løpsgjennomgang:
Unødvendig mye knuffing ut fra start. Ut fra hva jeg hørte bak meg, virket det som om noen slo seg på starten. Det er ingen som blir sinte på deg om du har litt selvinnsikt, og sannsynligvis blir det ikke noen forskjell på tiden din heller.  Still deg i startfeltet i forhold til der du tror du kommer til å avslutte. Er du konservativ er bare sannsynligheten større for at du løper med negativ splitt. De første 15 meterene er ikke der du avgjør løpet! Når det dernest kommer 200m med flate hvor du kan posisjonere deg i feltet er det enda mindre grunn til å løpe ned småbarn! 
Så med det ute av systemet - over til egen prestasjon. De første 350m går i grunn greit, pulsen går opp i 184 og blir ikke nevneverdig lavere de restende 14:30ish minuttene.
Prøver å holde litt tilbake i den første bakken. Den er bratteste bakken underveis slik jeg husker det, og det er fine løpbare partier på toppen av den. Mer løpbare i det minste. Som i slakere oppover. Uansett - her legger du listen. Du kan A) måke på og bære på syrefulle tømmerstokker opp til toppen. Eller B) holde litt igjen og så senere bykse over stokk og sten gjennom skogen som en elg i brunst.
Jeg gikk for en variant C) Pådra meg en klype syre og være litt for tung i bena til å få til den store byksingen på tempostrekkene. 

Feltet sorterte seg rimelig greit i løpet av den første bakken. 

Kverner avgårde til første tempo på ca 1km. Øker farten på flaten som jo planen var, og blir seig i steget i påfølgende motbakke. Holder takten.

Kverne kverne kverne.

Syren slipper litt og på tempostrekket  ved ca 1.5km kan jeg igjen gi litt gass.

Herfra går det i grunn litt trått. Blir løpt forbi av noen, tar igjen andre. Litt uheldig med posisjoneringen i siste bakke, og ender med å loffe bak tre andre med få muligheter til å passere i det som burde vært sluttspurten. Løper forbi brikkeavleseren, må tilbake og lese av. 

Bading, drikke og smågodt. 360-FeelGood rett og slett!

Kjappe tallfakta:
ca. 2.7 km langt
ca 240m stigning og 20m fall
Nøkkelpunkt på ca 2.2km. Da er man på toppen, og det er bortover og nedover inn til målgang. 

Data HER


Les hele artikkelen

Daniel

Skal en løpe maraton for første gang - da er NSM stedet å starte. Riktignok er det en og annen stigning, men hva gjør vel det? Arrangøren har opplegget i fingerspissene, traséen er flott, og med all bespisning underveis er det nesten som å være på buffet. Stor takk til blide frivillige og hyggelige funksjonærer, dere gjør det gøy å være på tur!

Etter hva som kjentes som et svangerskap med nedtrapping troppet vi opp med kløende ben og sitrende fulle av forventninger til start i årets første lange langløp. Treningsgrunnlaget får man ikke gjort så mye med de siste ukene, samlede kilometer er som høyet på låven, og så får man satse på at en har sanket tilstrekkelig. Etter litt ustrukturert nedtrapping var det i alle fall ikke noe i veien med løpslysten. I forkant av løpethadde vi snakket oss gjennom ulike "worst case" scenarioer på værfronten, og etter snedriv, orkan, jordskjelv og mega-tsunami  (usikker på om de siste  telles som vær) kom "plutselig temperaturøkning og stekende sol".

Klar til dyst! 

Klar til dyst! 

De som kjenner oss vet at herrelaget helst løper i kjøligere temperatur. Værmelding om sommerens ankomst med 25 grader og sol ble således mottatt med begrenset begeistring og blandede følelser.   Sol er stas på stranden, stekende varme og væskemangel ikke så stas under et maraton. Noe må en jo uansett ha å klage på. Godt vær er jo ikke det verste en kan sutre over - det er jo i det minste pent.

Som tidligere år er det en løpsfest uten sidestykke, og kunne nesten vært en hvem-er-hvem av løpere på Instagram. Vi hadde gleden av å få snakket litt med Sondre både før og etter start, og møtte også Stordalen, Gossner et knippe sist sett Gratiskilometer før start. 

I fjor løp jeg på 3:35:05 hvilket var debuten på maraton for min del. Målet for dagen var 3:20 til 3:30, drømmen var Sub3:20, men det var vel ikke helt noe jeg hadde troen på innerst inne.


For å komme dit lå skjemaet klart.  

4:44 

Greit å huske, og sub3:20 med litt margin å gå på i tilfelle løypen er noen meter lenger enn en trodde. Ingen ambisjoner om negativ splitt, men heller et håp om å klare å holde inn. Retorikken Edvard og jeg kom frem til på noen av de siste langturene våre var som følger. Sikt mot stjernene, går du på en smell og sprekker, ja da lander du på månen. Det er ikke feil det heller. 


Generelt mye fokus på å drikke nok, helle vann over hodet, kald svamp i nakken spise og holde jevnt tempo. Løpet opplevdes for meg som følger.

Oppvarming.
Loffer litt umotivert rundt på kunstgressbanen uten mål og mening. Hodeløs kylling er vel egentlig en grei metafor.

Km 1-5
Partiet går forbi uten nevneverdige severdigheter. Er litt seig i benene etter å ikke ha rørt nok på meg i de foregående dagene. Kjenner at jeg ikke varmet skikkelig opp, og som vanlig må jeg tisse etter 10 minutter. Det var dumt. Bare 37km til mål, og tissepause. Henter noen sekunder i de lette partiene.

Km 5-14
Drikkestasjon på toppen av bakken ved Skjærsjødammen. Setter en halv kopp med vann i halsen på veien. Harker det opp mens vi løper, og forsøker meg på en bar fra Wasa. Tenkte det var lurt tidlig i løpet mens fordøyelsen fremdeles funker. Er lim i kjeften, og ender med å spytte ut halvparten. 10 poeng for ideen, terning kast 1 for valgt av produkt i situasjonen. Klatrer jevnt og trutt videre oppover til høyeste punkt før vi skal trille ned mot Bjørnsjøen. Klarer de bratteste bakkene i 5:10 tempo uten at en går helt hen. På toppen av bakken melder klokken at vi er 33 sekunder bak skjema. Er i grunn veldig begeistret over at vi er så godt i rute. Tanken var at vi kom til å ligge litt bak ved vending, for så å kunne ta inn litt på returen da det er litt letter terreng den veien. (I det minste til en kommer på stigningen etter Kikut, stipartiet og såre ben i nedoverbakkene.)

Km 15
Dundrer ned til Bjørnsjøen, tar inn og havner foran skjema. Klasker i vei med svamp i nakken for å kjøle ned på drikkestasjon. Kjenner svetten fra pannen svir i øynene, så dobler med sportsdrikke for å få nok salt, heller ekstra kopp med vann over nakken og ryggen for å bistå nedkjølingen av kroppen i solen. Hiver litt vann i nakken på Edvard.

Km 16- 30
Løper krapp sving inn til høyre, og bortover veien med litt slak stigning. Kommer inn til vending, får noen fine partier langsmed vannet med godt driv.

Det er egentlig ganske fint at man har avstikkeren, man møter de som er foran en på vei inn, og de som er bak en på vei ut. Ekstra saft i steget, samt en og annen high five på veien. Slikt varmer og motiverer.

Nytt påfyll av drikke i samme stasjon som på vei inn, på vei ut. Trasker på mot Kikut. Kjenner at jeg stivner litt i forsiden av lårene - de tetner mer enn å syrne. Har imidlertid ikke noen store problemer med den, men det ringer noen varselklokker. Veldig glade for at vi ikke skal en omvei via Hakkloa når vi passerer løypekrysset der en ellers tidligere skulle tatt av. Kommer i felt med en 3 andre, og har trivelig prat mens vi kverner bakker og baker i solen. Banan og drikke på Kikut. Omnomnom. Banan går greit å ete selvom en har halve Sahara i munnen. Nøtter i små begre for de som ønsker seg det. Jeg har med mango og nøtter i rompetaske som jeg glefser litt av hvert 30. minutt. Lar således mandlene stå til de verdig trengende.  Ny svamp i nakken. 2 glass med sportsdrikke. Vet vi har lang og seig bakke foran oss. Kverner oss oppover. Sammenligner puls med Edvard i bakken etter Kikut. Han har 181, jeg har 169. Noe er ikke helt som det skal - jeg har vanligvis et par slag høyere puls enn ham når vi jobber kontrollert, til tross for at han har høyere makspuls enn meg. Slipper oss ned fra høyeste punkt, på vei ned mot stien. Bena mine har løsner opp litt igjen, og forsiden av lårene kjennes mindre tette. Får en liten luke på Edvard i nedoverbakken, men venter på ham i veiskillet for å løpe mer eller mindre samlet inn til matstasjon før vi skal ta fatt på stien. Spiser loffskive. Drikker sportsdrikke, drikker vann. Later vannet i en busk, drikker cola. prater med Edvard, og blir enige om å kjøre hvert vårt inn derfra. Tok kanskje 20 sekunder. Kjentes mentalt ut som 5 minutter med kaffeslabberas. Manglet bare vafler og bena på bordet. 

km 31-33
Trekker til skogs på stien. Litt overivrig, bena har jo fått masse pause nå! Hopp og sprett og tjo og hei. Cecilie Skog (i skogen, passende nok) med gubbe og barnevogn. Hilse pent og ønske godt tur. Fant senere ut at de løp løpet. Med barnevogn. Kudos!

Deilig å variere steget mellom sten og røtter. Litt opp og litt ned. Sti.. mmmm STI. Hygger meg glugg ihjel og plutselig har jeg pløyet gjennom stisegmentet og er på Blankvannsbråtan. Festen er over, og herfra og hjem er det bare å fore føttene med grus.
Noterer meg at klokken viser stadig større avvik på distanse i forhold til de jeg har rundt meg. Det er litt dritt. Tidsetimatet den har å komme med blir således bare å hive på båten. Men hva gjør vel det? Jeg skal bare sørge for å løpe under 4:44 på kilometern så går dette veldig fint. Møter en og annen ivrig Marka24 deltager. Gjensidige ønsker om god tur. Stas.

Km 34-36
Ramler/triller ned til Auretjern. Har en fin rygg i en herre i antatt 45 års alder. Drikkestasjon. Svamp i nakken. vann og sportsdrikke inn i hodet. Tar igjen herren, holder rygg over den første flaten. Kommer til stigningen opp til Ullevålseter. Minner meg på at fra Ullevålseter er det egentlig bare å gå til bilen. Det er alt som gjenstår. Du er fremme da. Gå til bilen. Klatrer siste stykket, løper over tunet, og de sedvanlige lørdagsgjestene heier oss frem. Stor glede og motivasjon i tilropene. 

Km 37 - 41
Hoderegningen begynner å tikke. Ser på klokken. gir meg selv makstid 5 min per stykk på kilometerene herfra og inn. Sub3:20 kan bli en realitet. SKAL bli en realitet. Jeg vil dette. Jeg har dette. Jeg forsyner meg av det. Sub 3:20 er min. og jeg øker tempoet. Ser at jeg tidvis slakker av. Tvinger meg opp igjen i fart når jeg oppdager det. Jeg skal ha tiden min. Jeg har jobbet for den. Tanken blir til tale, og jeg roper vel nærmest til meg selv til tider. Ser ut som om turgåerene ser det som den aller største selvfølgelighet at ungdommen nå tildags løper rundt og roper i skogen. 

41-Mål
Passer Sognsvann. Heiarop. YEAH! takk. Beistet har tatt over og jeg har på tunellsynet. Herfra er det bare å ta ut siste skvetten av krefter. Farten øker jevnt, med unntak av den lille bakken ved volleyballbanen. Ikke tegn til stivning. Berserkergang fra ende til annen de siste 800. Loses i mål av stemmen til Kondis' Heming Leira - løpsgeneralen over alle i så mangt et løp rundt Sognsvann og omegn. Håndtrykk, øyekontakt, gratulasjoner, svimmelhet og fosterstilling. Prøver å rette meg ut, men har fått kramper i begge hamstrings og leggene. Fest!

Trodde jeg var inne på 3:18:ettellerannet. Det var nok til å bringe frem gledestårer. Man møter seg selv på en ny måte hver gang i de lange løpene, og det er en fin indre dialog når alt annet enn å kjempe seg videre er vasket bort.  Enda mer begeistret skulle jeg bli når sluttiden viste seg å være 3:17:57. Enda bedre ble humøret når det viste seg å holde til en 5.plass i klassen (av 84). 

Cecilie løp inn til 4:08.03 i sin debut, og plukket med det en flott 10.plass.

Edvard fikk en ufortjent tung dag på jobb i varmen, og kjempet seg tappert gjennom de siste kilometerene med kvalme og generell dehydrering, og var såvidt kommet i mål før han måtte ut i skogen og mate elgen. Jungeltelegrafen har det til at det vel hjemme ble konsumert mer enn 4 liter væske uten at behovet for å late vannet meldte seg.

 

Hva funket / funket ikke underveis og etterpå?
Væskeinntaket underveis var bra i år. Jeg gikk ned ca 2 kg i vannvekt. Jeg kan gå ned tilsvarende på 10km i samme vær. Fornøyd! 

Jeg løp i Kinvara 5, en lett sko med 4mm dropp. Jeg har løpt en del langturer i denne skoen, og følte ikke at jeg hadde behov for mere demping, hvilket jeg var litt redd for. Imidlertid hadde jeg ikke snøret høyreskoen stramt nok, så nedoverbakkene takket meg med en blå negl på stortåen.

Siden det var spådd varmt vær drakk jeg resorb kvelden før og et glass på morgenen. Vet ikke om det ga noe utslag, men jeg hadde i hvertfall ikke vondt av det virket det som.

Ved Skjærsjødammen spiste jeg en bar fra Wasa. Jeg har av og til spist dem på jobb før jeg har skullet løpe langt rett etter jobb, så planen var å ta den tidlig i løpet og så ha litt å tære på underveis. Funket overhode ikke. Ble lim i munnen, og endte med å spytte ut mesteparten av den. HVis jeg skal begi meg ut på en slik en igjen, tror jeg det blir før start.

Spiste en blading av salte peanøtter og tørket mango hvert 30. minutt underveis. I fjor var andelen av nøtter for høy, så mer frukt i år. Lettere å spise, mindre lim i munnen. Synes dette fungerer bra,  og gjør det på lengre treningsturer også. Mildere mot magen enn gel for min del. Liker også bedre koseptet om å spise frukt og nøtter bedre enn en kunstig gugge. Hadde med meg ca 200g fra start. Med all servering som var tilgjengelig underveis hadde trolig halvparten vært tilstrekkelig. Jeg hadde en god porson igjen ved målgang.

Arrangørene hadde lagt ut baljer med svamper. Brukte disse når enn jeg fant dem for å avlaste temperaturstyringen for kroppen. Har aldri hatt slik service før, men endte i all hovedsak å løpe med våt trøye som dampet seg tørr mellom hver stasjon. Om ikke annet så hjelp det godt på komforten. Fikk imidlertid hufsepupp av kaldt vann, og dermed også slitt ventre brystvorte til blods. ikke i en så stor grad at vi snakker blodrenner nedover trøyen, men nok til at jeg fikk meg en sviende overraskelse i dusjen.

Brukte god tid på å hydrere etter løpet. Utsatte dusjen litt. Dusjet i kjølig (ikke iskaldt) vann, da jeg har hatt opplevelser med kvalme og ubehag ved for varm dusj rett etter løp når jeg er dehydrert. Fungerte bra nok til at jeg kunne slenge meg etter jentene som var ute og gikk Marka i Krokskogen etter å ha gaflet i meg en pose med potetgull.

 

 

Dagens lag. 

Dagens lag. 

Endomondo har litt trøbbel med embedding om dagen, så HER kan økten ses hvis det ikke dukker opp noe nedenfor.


Permalink


Les hele artikkelen

Daniel

Grefsenkollen opp 2015: Overskyet, regn og 8 rå grader.

Slike forhold er vi ikke vant med på dette arrangementet. De siste to årene har vært varme - 2013 nesten i overkant sådan. At vi i år fikk rå luft, lett regn på morgenen og generelt god anledning til å fryse på bunn og topp - det gjorde ikke meg så mye. Jeg trives i grunn best i litt halvkaldt vær, og tar gledelig et løp i 8 grader enn i mer enn 20. Any day. 

En annen artig konsekvens av temperaturen var at det utvilsomt var færre som satt og slacket på gresshaugen, og flere som løp rundt omkring for å holde varmen. Jeg antar at andelen som fikk varmet skikkelig opp derfor var høyere i år enn ved tidligere avholdte arrangementer ;)

Det er Nydalen skiklubb som arrangerer Grefsenkollen Opp, og det merkes at de har gjort det før. Det logistiske fungerer som i tidligere år knirkefritt, og vi snakker her en fletting av løpere, busstrafikk og midlertidig sperring av veier. Vi løpenerder opplever bare at det sier pang og at vi har veien for oss selv til vi kommer på toppen, får drikke i hånden av en frivillig, får utlevert varmt tøy (hvis man er så lur at man husker på den slags), loses gjennom til å få løpstrøyen, og kan fortsette livene våre. Være seg med enten et velfortjent stopp i restauranten eller en avslappet joggetur ned tilbake til start.

Nytt av i år var at det var "mattestart" og ikke "pistolstart". Det er helt sikkert feil terminologi, og vitterligen gikk bokstavelig talt startskuddet, men tidtakningen var av i år individuell, og gikk fra du passerte start streken til du passerte målstreken. Tidligere har tiden startet når skuddet gikk såvidt jeg forstod på speakeren nede i Muselunden.

Startområdet, plenty med folk som løper, men ingen har funnet Grefsenkollen enda.

Startområdet, plenty med folk som løper, men ingen har funnet Grefsenkollen enda.

Løpsgjennomgang:

0-1
PANG! Til kruttlapprøyk, braker det løs med iskalde fingre og en viss stemning av vårslepp.

Til tross for at det meldes klart og tydelig at det er mattestart, og at det er reservert for folk med planer om raskere enn 19:40 i front, så står det alltids en god slump med relativt ambisiøse løpere forrerst i feltet, og sørger for litt tempobrems og interessant sikk-sakking ut fra start. Det hele blir ett crescendo som når sitt sedvanlige høydepunkt midt i bakken etter 200m, hvor man har folk som heier på siden (heia dere som heier! løper gjerne omveier så lenge dere stiller), og en litt for trang gangvei. Folket med ambisjoner over evne begynner å sprekke litt i kantene og vi får en god gammeldags trafikkort. Således er den første bakken fin, den gir deg en rask oppfriskning av selvinnsikten over egne evner, og feltet stokker seg bedre på den påfølgende flaten. For min del ble det her sånn en liten slump banning og bortkastede krefter i å måtte løpe ut på siden, hoppe over diverse bagger og annet ræl som lå henslengt i kanten av nevnte gangvei. Hadde jeg hatt litt vett i skolten hadde jeg bare trent litt mer så jeg kunne gjort det unna på 19:40 eller mindre. Lekse lært mtp neste år. 

Meeen ihvertfall - kommer opp på flaten og gir gass og tenker at nå skal det jafses sekunder. Og ombestemmer meg. Jeg skal jo straks løpe oppover, da er det dritt og starte med lungene utenpå. Og ombestemmer meg igjen - det er jo derfor jeg er her for f... Loffe trivelig opp her kan jeg jo gjøre når som helst. I dag gir vi gass. Km 1 er over omtrent som vi har begynt på stigningen etter Svetter'n.

1-2
Jeg hadde forsøkt meg på litt taktisk nedtrapping før løpsdagen for å ha lette og raske ben. Bena var imidlertid fremdeles med et greit snev av tømmerstokker i dag, og dette meldte seg allerede på dette tidspunktet. Bestemmer meg for at nå er det bare å la kverna gå, ikke komme over 185 i puls, og så er man nogen lunde pigg på toppen, slik at jeg kan få nyttegjort tempostrekket der oppe. Kverne kverne kverne. Livet er fremdeles ikke så galt, luften kjennes bare litt tynnere og bena er fremdeles tunge. Når man har løpt ca 2 km kommer en opp på første "hvileskjær" i stigningen. 

2-3
Holder jevn frekvens over flaten, og ser at pulsen rekker å krype seg gode 3-4 slag ned i løpet av de 80 meterene med litt flate, og tar sats inn i neste bakke. Kverna går fremdeles, og bena er fremdeles tunge, men de er litt i glemmeboken akkurat nå. Det står blide folk og heier på fortauet, og som sedvanlig er barna de mest ukritiske og heier av hjertens hals. Kjentfolk var det jaggu der også - Siri Vilberg (@sirivil, www.sirivil.no) var ute i regnfrakk klar til å skyte fra hofta med kameraet.

Siri: heiaheiaheiaheiaheia (generelt entusiastisk over løpenerdene)
Meg: Hei hei! (Smile og vinke)
Siri: Heia? Heia!

Hvorfor hun ikke løp i år vet jeg ikke, og fikk ei heller spurt om, men hun har gode tider opp dette løpet selv. Kverne kverne, tenker at jeg bare består av tannhjul og fremdrift. Tenker mindre på hvordan det føles og mer på rutine: 
Puls grei? - ja.
Har du sett utsikten? - nei. Ser på utsikten. Crap. Regn og skyer, ikke så mye å la sinnet vandre i der gitt. Se på grønne trærne, vannet som renner på veien og berghammerene.
Kald? - nei tvert i mot. Åpne glidelåsen i halsen og rulle opp ermene.
Kvalm? - nei. Har foreløpig nok luft.
For mye svai i ryggen eller er hoften fremme? - tja, kan bli bedre.
Start forfra.

Rekker et par iterasjoner av "listen" før en motbakkeentusiast fra Blodsmak SK kommer opp på siden av den lille gruppen jeg ligger i. Han har en merkbart bedre takt enn oss, vi klasker avgårde oppover og han har en flott frekvens på minst 180. Der fikk jeg  noe nytt å distraheres av og legger til frekvens som et punkt i "runtinen".

Nytt "hvileskjær" på ca 2.5 km før man skal ta fatt på resten av festen. Husker ikke så meget herfra, men vet at det innebar mye kverning.

3-4
Det står en drosje og venter på at alle løperene skal passere. Sjåføren ser ut til å være aktivt begeistret over at så mange mennesker vil seg selv så vondt. I disse svingene begynner de fleste å kjenne på det. og pusten er jevnt over høy i feltet. Fra 3.5km girer jeg om, forlater gruppen min og begynner å plukke rygger. Pulsen stiger jevnt, og jeg kjenner at jeg svir av mer luft enn jeg tar til meg. 4 km passeres like ved parkeringsplassen, og nå begynner dette å blir litt mer enn normalt ubehagelig.

4-mål
En liten huskefeil gjorde at sluttspurten startet litt tidligere enn planlagt, men skittau, her plukkes det rygger, så nå er det bare å klemme til. Vender første hårnålsvingen og bestemmer meg for å mobilisere. Kommer forbi enda en kar før jeg kommer i mål, og det kjennes ut som om jeg har et akutt behov for å bazookaspy. Det viste seg å være tomme trusler, og etter en god porson med luft er jeg mer eller mindre tilregnlig. Får drikke, trøye og takker for løpet til gutta krutt som jeg holdt følge med en stund.

image.jpg

Sjekker tiden og ser 21:08. Ganske happy, men også litt skuffet av en eller annen grunn. Offisiell tid er 21:07, og jeg har perset med 33 sek fra i fjor. Tar den med glede, men lurer også på hvor mye mer jeg hadde hatt å gå på. Hvordan hadde det gått hvis jeg gjorde som på Holmenkollstafetten H1 og lå med 188 i puls i stedet for 184? hadde vinninga gått opp i spinninge da jeg ikke hadde klart å ta siste km like raskt? eller hadde jeg fremdeles klart å tyne ut litt til?
Etter å ha summet meg litt ender jeg i grunn på at jeg er godt fornøyd. Dette var faktisk bra, og jeg kommer tilbake neste år!


Les hele artikkelen

Daniel
image.jpg

09.05.2015 skulle vi igjen løpe det eneste løpet jeg har løpt, som jeg har syntes har vært så ufyselig at jeg lovet meg selv å aldri igjen løpe det. Menneskesinnet er imidlertid et underlig rike. Trangen til å erobre både fysiske og mentale utfordringer driver en til mye rart, og lite visste jeg at årets utgave skulle bli den største oppturen på lenge.

Holmenkollstafetten er ikke det lengste løpet i verden, og langt i fra det raskeste, men når du løper hele selv, ja da er traséen ganske hard. Prinsippielt løper du oppover i 9 km, nedover i 6 km og når lårene er passe mørbanket runder du av med 3x opp og ned i.l.a de siste 3.7. 

I 2014 løp vi de siste 14km (13.9) på timen. Jeg synes i grunn den dag i dag at det var en bragd, og med litt rusk i oppkjøringen som har tvunget meg unna tempotrening så har jeg ikke vært sikker på om jeg engang skulle kunne klare å matche fjorårets tid. 

Først litt om organiseringen av H1. All honnør til Tjalve. De har lært mye fra i fjor, hvor det meste var kaotisk, uorganisert og forsinket - til i år å gå smertefritt og fremstå kjempeproft. Start i fjor - full forvirring blant funksjonærene om hvor man fikk tidtakerbrikke - i år: puttet ved et bord godt synlig for alle ved sprintbanene. Målgang i fjor - ingen drikke (før etter 30 min-ish, ingen premie før etter enda lengre, og lang kø for bagasje. I år - premie, vann og rosiner i hånda ved målgang. Null kø og oversiktlig bagasjedropp. Bang, smæck, ferdig. Enkelt og greit. Tommel opp.

Så til løpet. I år klokket vi begge  inn på 1t16m51s. Hhvs. 20. og 21.plass i klassen. Det tar vi med oss.
Kroppen var lagspiller, og alt mer eller mindre klaffet. I dag følte jeg rett og slett at vi hadde børstet støv av Beistet. Det kjentes vondt, men bra ut. Mest bra egentlig. smerten er allerede glemt. Sånn nesten da.

Målet var å komme inn under 1:20:00, (4:13min/km), og under 4:10min/km ville være superstas og ble sett på som et litt hårete mål. I år hadde vi de siste 10 km på 39:24, hvilket i seg selv er grunn til begeistring, og snitt tempo spør du? Veeel.... 4:06 :D harr harr (illustreres med mentalt bilde av glad piratdans i kompresjonssokker) 

Kjempefornøyd, og dagen var definitivt knall!

Løpsgjennomgang per km:
1-2:
Friskt ut på stadion, klokker inn 03:36. Løper i ring, og i dag er det til forskjell fra i fjor ikke noen som slipper ut etter bare en løpt runde. Første kilometer i "idiottempo" og kanskje i overkant rask, men den som intet våger intet vinner. Plukker sekunder der man kan.  Sakker av tempoet utenfor stadion og tar det "rolig" opp til Stensparken. Km 2 klokker inn på 4:14.

3-5:
Slakt opp og gjennom Fagerborg (04:03), ned til Blinderen, opp gjennom campusområdet (4:10), gjennom forskningsparken og opp mot Rikshospitalet før man dras rett venstre ned Gaustadalléen. Her stod et knippe av verdens beste langrennsjenter og heiet. Kjempestas! Bra med litt ekstra krutt før vi skulle opp bakken i Forskningsveien. som ventet går pulsen i været, og det er bare å kverne seg gjennom og sørge for at den ikke går for høyt. klokker km nr 5 på 4:07.

6 (4:01):
Slipper oss ned fra Ring 3 til Vinderen i en kilometer. Fokuserer på å senke puls, la syren slippe bena, og gjøre oss klare for lille Besserud og begynnelse på de .

7 (5:00):
Opp en liten bakke fra Vindern, hiver en slurk vann i munnen på drikkestasjonen på flaten, og tar tak på Lille Besserud. I motsetning til etappens mer kjente storebror så har ikke dette strekket noen hvileskjær, og går jevnt og trutt opp til Slemdal. Vi ligger og kverner jevnt og trutt rundt 180 i puls, og blir tatt igjen av de første lagene i herrer elite rett før vi er oppe på Slemdal.

8-9 (4:36, 5:04):
Rosinen i pølsa for min del. Det er de siste oppoverkilometerene, og med grei bakkestyrke er Besserud etappen slettes ikke det verste du utsettes for i løpet av denne traséen. Bruk flaten ved Svendstuen til å regulere puls inn i bakken, og så har du anledning til å kverne deg opp og over toppen, kvitte deg med syre på flaten ved Midtstuen, og kose deg med fjordgløttet på venstre side opp den siste bakken. Viktig å ikke stivne helt her - du har et drøss med km med nedover i vente, og da er det greit å slippe å sloss med musklene. Det er mye hyggeligere og bare kunne la bena trille. Vann på toppen, setter halve koppen i halsen grunnet en litt dårlig timet skvulp/slurk kombinasjon. Skitt au, vann er vann.

10-13 (03:57, 03:40, 03:47,03:46)
På toppen konstaterer vi at vi til da har en snittfart på 4:19 min/km som var det samme som vi hadde på løpet totalt i fjor. Og det før nedoverpartiene i det hele tatt har begynt! Etter klokken ligger vi noen og tretti sekunder bak 4:13 skjema ved runding av høyeste punkt. En high five for å feire før vi gyver løs på å spise sekunder. 
Vi triller ut fra Besserud, lar bena gå som hjulvisper, mens vi lar pust og puls komme ned på normal langturs nivå. Vi kjører rolig ned den bratteste bakken, og åpner opp i det slakere nedoverpartiet. Mye vind på dette strekket i år, og får et fall i fart rett ved Holmendammen som en direkte konsekvens av fartsblindhet. Måker på når det oppdages, og holder greit til vi tar inn mot brannstasjonen. Holder litt igjen på flate partiet her - vi vet at på den andre siden av undergangen er det ikke lenger falsk flate nedover, men veldig ekte oppover. Ikke store kneika, men nok til å sette en støkk i fjor. Parkerer noen av de som løp forbi oss i nedoveren i løpet av de første 10 meterene av denne bakken.

14-15 (4:00, 03:59):
Fra toppen av den lille bakken ved Smedstaddammen fortsetter nedoverferden til vi er i bunn av bakken ved vestre gravlund. En lang kar fra Rustad passerer oss. Vi hører føttene klaske i asfalten en god stund før han kommer forbi, og jeg kjenner jeg er glad jeg ikke har hans legger i morgen. Vi starter på oppoverstrekket til Frognerparken, og løper samme trasé gjennom parken som i Sentrumsløpet. Lar bena trille og forsøker å løsne opp litt i musklene på vei ned til elven/bekken. Passerer 15 km på broen før man skal begynne på den lille motbakken til vigelandsmuseet.

16-Mål (4:12, 4:06, 4:00, 2:33[3:32min/km]):

Vi gir gass opp det ligge segmentet med grussti, og triller ned bakken forbi Vigelandsmuseet. kjenner at bena har vært med på tur. Bunn av bakken, hardt venstre og inn i Frognergatene. Nå er festen over, og hatet begynner. Merkbart mindre hat enn i fjor, men fremdeles den delen av løpet som krever mest. Puls og pust er på stell, men lår begynner å bli slitne, føttene meddeler at brostein er et skikkelig tullete underlag. Det tunge i dette strekket er at mesteparten av Frognerløpingen skjer i slak oppover. Det er ikke mye stigning å skryte av - er vel noe sånt som 13 høydemeter fra laveste til høyeste punkt. Okke som så blander du det med mange svinger, vekslingspunkter med litt overivrige deltagere som gjør det vanskelig å passere fritt, og tomme ben, og da har du et tungt parti. Deilig å komme inn på stadion. Dritt å løpe en runde før du kommer i mål. Fokuserer på å holde trøkket oppe til vi skal inn mot siste sving. Øker på og lar syrefesten begynne. 200m igjen, 100m igjen, 50m igjen syre syre syre målgang og gisping.

Post-race:
Som dyr i slaktehuset blir vi pent og pyntelig geleidet gjennom en stadig smalere trakt av metallgjerder, for så å få premie, vann og rosiner i hånden. Surrer oss bort til gresset og slenger oss ned for litt after run. Her ligger vi og slenger på stadionen som har huset så mange spektakulære idrettsøyeblikk. Usain Bolt og oss liksom. Liker den.
Hilser på en jordveps som synes saltinnholdet i løpetøy er akkurat passe, Hotell-Stordalen som synes det er kjekt å løpe hele traséen, og forbedre seg med 4 min fra fjoråret, og blir tråkket på av en høygravid dame med spisse sko. Etter så mye rosiner at vi er kvalme er det å trekke seg tilbake til bunkersen under stadion for litt uttøying. Rolig nedjogg på vei hjem mens jeg heier på de som fremdeles er ute i skoene og kjemper den gode strid. På kvelden fråtses det uhemmet burger og noe godt i glasset etterfulgt av brownies og sorbet. Nom Nom Nom. (nomnomnom).

Og dagens data:


Les hele artikkelen

Daniel

Hvem løper du for?

I utgangspunktet  løper vel de fleste i bunn og grunn for sin egen del. Folk løper for å hygge seg, for å bli bedre løpere / bedre mennesker / tynnere / sterkere / solbrune / svette med mer. Hvorfor jeg løper har jeg tidligere greiet ut om i det brede og lange. Det er imidlertid ikke helt hva jeg snakker om nå.

Løpere er etter min erfaring stort sett trivelige folk, og løpsmosjonister kanskje enda mer så. Ikke overraskende er derfor et vell av løpsarrangementer til inntekt for et veldedig formål. 

I Norge er arrangement ofte en kjærkommen måte å spe på klubbkassen. Ønsker man å støtte en veldighet kan man gjerne få kjøpe en slags "tilleggspakke", evt donere separat ved påmelding. Dette er tilfellet ved flere av de store løpene her til lands. 

Ettersom løping nok en gang har tatt seg opp i popularitet ser man at det kommer flere tilbud, også her på berget. For å nevne noen så har vi disse i nærmeste fremtid:

Aktivløpet, 26.04.2015, 4.2km - delvis til inntekt for kreft.

Wings For Life World Run, 04.05.2015, så mange km som du rekker - uavkortet til WFL som arbeider for å finne en kur for ryggmargsskader. Unikt løpskonsept som går ut på at du løper parallellt med tilsvarende løp over hele verden. Så langt du orker eller rekker, til målstreken tar deg igjen bakfra i form av en bil.

Fra fjorårets WFL løp.

Fra fjorårets WFL løp.

 

Gateløp for verdens sjøfolk 1.06.2015, 5km.

Det er finnes andre måter å støtte gode formål også, som du kanskje kjenner enda mindre på lommeboken, men som bidrar like mye. Jeg har blitt fortalt av en sportsbutikkeier at man i Norge bruker ca 10.000,- (!!!) per capita på sportsutstyr. (Sverige lå til sammenlikning på 6500,- hvis jeg husker rett, men det er forsåvidt ikke poenget). At det finnes firmaer som produserer sportsutstyr med en humanitær profil synes jeg er både kult og fornuftig. Norske Stormberg er én av dem. "1 % av selskapets omsetning skal brukes til humanitære og samfunnsnyttige prosjekter for barn som opplever en vanskelig livssituasjon." 

En annen som jeg har sansen for er Run Janji. De har produktlinjer som støtter spesifikke formål, hvilket gir deg som kjøper direkte bestemmelsesrett over hvilket formål pengene dine går til. 

Du kan jo bare donere direkte tenker du kanskje. Ja - det kan man, men det er ikke helt poenget. Hvis jeg kjøper en fresh løpeshorts fra runjanji koster den meg det samme som hvilken som helst annen løpeshorts. Forskjellen ligger i at i stedet for å betale masse royalty for en logo, har jeg plutselig sørget for at noen får rent vann. Mine svette løpeshorts blir da noe positivt! 

 

Så der var vi tilbake til start.

Hvem løper du for? 

Permalink


Les hele artikkelen

Daniel

Mandag var vi nok en gang ute og luftet skoene, og vi dro på oppdagelsesferd for å "teste vannet" (eller snøen om du vil) . 

image.jpg

Turen gikk opp på sti på østsiden av Sognsvann og ned langs lysløypen. De stedene hvor solen har fått tak var det ikke bare bart, men også tørt. Andre steder derimot - i skyggesider og naturlige kuldehøler lå det fremdeles godt med sne. 

image.jpg

Det er utrolig flott ute nå. Solen tar nok i bakken til at du kan lukte varm skogbunn, fuglene fyller tretoppene med både liv og lyd, og med stillingen av klokken har man plutselig et hav av tid å boltre seg i før det blir mørkt . Løpelivet er således knall i disse dager!

image.jpg

TIlbake til sakens kjerne: turen er fullt løpbar, men snøen har begynt å bli rimelig råtten, og byr stedvis på lite hold. Dette var spesielt utfordrende siste nordhelning før man kommer inn på lysløypen rett nedenfor Ullevålseter. Her hadde vi et par gjennomslag til ca midt på låret. Her skar vi til slutt gjennom skogen, og tok en linje ut til veien.

For øvrig kan jeg melde om litt laber stemning for egen del - jeg har et kranglete kne, og tenker således å legge inn noen hviledager da nedjustert aktivitet ikke har vært nok til å bli bra. Forslag til andre fritidssyssler mottas således med takk :) Må ikke ta for lang tid å lære, og ideelt om det gir meg like mye endorfiner og annet snask som løpings.  


Les hele artikkelen

Daniel
image.jpg

Ferien er over for denne gang, og selvom det alltid er godt med ferie, er det ikke verst med vårsesong heller. Det er mange som har løp på plakaten nå i månedsskiftet april / mai, undertegnede inkludert.  Først ut er Sentrumsløpet, og nå er det lysere dager og hardere økter på menyen. 

Onsdag så er det sesongens første Sognsvann Rundt Medsols, og av erfaring kommer det til å være mange som bruker løpene der for å sjekke form der fremover. Med andre ord god mulighet til fin matching og mange bra rygger å konkurrere med. I fjor dukket flere av de norske proffene opp også, (inntil NFIF fikk trusene på tvers), som gjorde det litt ekstra stas for oss vanlig dødlige.

For vår del åpnet vi uken med et brak i går. #Mandagsmila gikk av stabelen i Maridalen, og det var fint solskinn opp på østsiden av Skjærsjøelven. Bort i fra enkelte partier med litt is i skyggen var det bar og fin grusvei, og i motsetning til turen tidligere i vår, var det nå alltid gjennomgående grusspor. M.a.o. fine løpemuligheter helt uten brodder. Uken som kommer skal ha 2 intervalløkter, og to rolige turer, så nå er det bare å måke på og gi gass! 

Vi håper å se dere i skoene - både på treningsturer og på løp. Del med oss på Insta eller sleng dere med på tur med oss :) Grav dypt på intervallene, løp godt på langturer og generelt  hygg dere glugg ihjel!

 

 


Les hele artikkelen

Daniel

Påskeoppdatering!

image.jpg

Det har vært noen dager fri nå, og utover litt sjauing har vi til og med rukket litt løpings. Mandagsmila ble to runder i en sløyfe som starter opp en slalombakke, før den slipper seg rolig ned, og smått om sen jobber seg opp til start igjen.  Med lungene fulle av sagflis og løsemidler var det en over normalt slitsom økt, og tempoet ble derefter.  

image.jpg

Første runden sammen med min bedre halvdel, andre runde solo og i eget tempo. Trivelig møte med både bergenske påsketurister og akende småbarnsfamilie. Folk er blide når de ser du lider i motbakke - den gleden byr vi gjerne på ;)

Venstre kneet har et litt ømt senefeste under kneskjellet, (kjennes det ut som), så tirsdag ble ren hviledag, for så å komme tilbake til kvalitetsøkten i dag.  

På onsdagstapetet stod 2x3000m /5min pause + 4x1500m /3min pause.  Egentlig var økten ment å være i konkurransefart, men for å skåne kneet la jeg den til terskel i stedet. I dag frydet jeg meg over å laste inn ny økt til klokken via mobilen. Det som gikk meg hus forbi i all fryden var imidlertid at  det manglet 2 drag på siste bolk av økten. Litt forvirring i løypen et øyeblikk når den ba meg om å varme ned når jeg skulle til å gi gass, men det ble raskt løst ved å dele opp og starte en ny økt. 18.97km i påsan og gode tre kvarter ved terskel. Kneet var greit underveis, men litt murring ble det mot kvelden. Restitusjonstrening i morgen og forhåpentligvis en langtur av slags på fredag. Om det blir ski eller løp blir nok avgjort av været :)

1/2

1/2

2/2

2/2

Jeg begynner å glede meg veldig til langløpene som står på årets løpsplakat, og jeg ser skikkelig frem til laaaange rolige fine turer med utsikt og opplevelser, dufter og refleksjoner.  

Adventure is out there! - som det heter seg i filmen "Up". 

Så der er vi altså. Out there, inntil videre.  Fortsatt god påske!

 


Les hele artikkelen

Daniel

Dette er Lett På Labbisk Institutt. Her er dagens føremelding. Lett stigning mot Vettqkollen med mulighet for åpen sti på solsiden. Flott solnedgang og panoramautsikt i de små øyeblikkene på vei opp.  Fare for snø og is langs toppen av ryggen. Siste 30 døgn: snø og skiføre.

Du tror det er solen, men ved nærmere øyesyn ser man at det bare er det faktum at Conrad har eksplosivt fraspark.

Du tror det er solen, men ved nærmere øyesyn ser man at det bare er det faktum at Conrad har eksplosivt fraspark.

På menyen stod rolig langkjøring. Turen gikk fra Sognsvann opp mot Båntjern, opp stien på østsiden av tjernet opp mot Vettakollen. På vei opp løper vi forbi etterlevningene av noe av gruvedriften som foregikk her i gamledager. Det ble utvunnet metaller her oppe i nesten et århundre fra midten av 1500-tallet, , og efter sigende en stund på 1700-tallet også.  Vi tar et elgtråkk inn til hovedstien som går til toppen. Derfra følger vi ryggen over Fuglemyr. lett opp og ned før vi slipper oss ned til Frønsvolltråkka.

Kvalmt fint på toppen.

Kvalmt fint på toppen.

Derfra dundret vi ned kjent rute, mot vestsiden av Sognsvann. Men vent. Her gikk det vist en sti inn til venstre! Den viste seg å gå mot Lynhytta, og etter å ha travet blide og fornøyde ut på midten av en myr i noen fine og faste spor, sluttet de å være faste, og vi gikk tom for sne. Hvilket ble vått. Heldigvis gjør ikke det noe, vi tørker jo :) 

Vi følger stien forbi Lille Åklungen, men der vi vanligvis pleier å ta til venstre så vi kommer ut i lien litt over nordspissen av Sognsvann fortsetter vi rett frem. Ny rute for min del, og det viser seg at den munner ut i trillestien ved Sognsvann omtrent der Pinabekken har sitt innos i vannet. Tror jeg har en ny favoritt for sommeren i år...

En deilig rolig økt. Livet er godt. Jeg er glad.
Mer sånt, mindre annet. Ja takk.

Her er ruten:


Les hele artikkelen

Daniel

Vi har lovet hyppigere oppdateringer, og forsøker å levere varene!

I dag var det intervaller på tapetet, og da klokken er på rep ble det mølleøkt. Mølla og jeg er bare sånn middels gode kompiser, men båndet holder farten, og det er isfritt.

Utsikten er derimot ganske så kjedelig, så her får dere et bilde fra helgens skitur fra Stryken til Skar. 

Morsommere utsyn enn fra mølle. (Hakkloa) 

Morsommere utsyn enn fra mølle. (Hakkloa) 

Bena var ikledd terrengskoene, med knottete såler og det hele. "På mølle?!" tenker du kanskje. Javisst! OK, sålen er kanskje ikke ideell, og skoen selv er sikkert omtrent like misfornøyd som meg, MEN : de er nøytrale, lette, har lav drop og knall løpsfølelse. At det var deres tur i rulleringen gjør jo heller ikke noe ;) 

Oppsummert gikk oppvarming på 5:30, dragene på 3:30, og pausen var å hoppe av båndet (1:45). 

Drag 1: Hey! Støle lår kan ta seg en bolle!  Jeg flyyyyr ^.^

Drag 2: Still going strong! I 900m. Så kom pusten. Ikke noe problem! 

Drag 3: Begynner å bli sur i benene halvveis, og får pusten de siste 200m. 

Drag 4: Vurderte å feige ut å slappe av på farten, men bestemmer meg for at dragene er korte nok til at jeg har å fullføre med stil. Sterk i hodet, sterk i kroppen! Får pusten siste 200m igjen. 

Drag 5: Rockymusikk inne i hodet, prøver å innbille meg at det er en seiersrunde som skal løpes. Realiteten er imidlertid en annen, og det må jobbes både mentalt og kroppslig siste 500m. Ingrid loset/pisket meg trygt gjennom de siste meterene, og sørget for at det ikke ble noen firing av standarden. Uvurderlig å kunne tøffe seg litt for sin bedre halvdel, da graver man dypere enn det komfortdyret gidder!

På senteret vi trener har de stretching(halv)timer, og slu som hun er foreslo Ingrid at vi skulle hive oss på. Jeg sier ikke så ofte nei til gode forslag, så da ble det både litt tøyings og bøyings på allverden av muskler. Rimelig digg kontrast til møllekjør. Anbefales!  

Es war es, natta!


Les hele artikkelen

Daniel

-og der var vi igang!

Dag 1 av oppkjøring er unnagjort. Som alltid når man tar fatt på noe nytt er entusiasmen stor og bekymringene små.  

På menyen stod #mandagsmila og noen basisøvelser. Fremmøtt til endorfinbankett var Ingrid, Tora og undertegnede. 

   Vi tok turen opp fra Hammeren for å sjekke hvordan det stod til med våren i Marka.

Veien opp er bar frem til Skjærsjødammen. Langsmed Skjærsjøen er det stort sett is, som for tiden var skikkelig glatt. All grusen har smeltet seg ned isen, så du tror du skal få fint feste, men er lite hoppsann og 50 meter med kaving senere kan man puste ut og konstatere at så ikke var tilfellet. 

Der det er glipper i trerekken er isen smeltet, og det er vel ca tre steder langs hele vannet som har litt barmark.

Den fine bakken i eden av vannet er bar med unntak av den ene svingen. Der gikk det i hvertfall an å blåse av litt krutt.

Lungene hadde et godt lag med grums i bunn etter en god uke++ med en motstridig forkjølelse. Håpet er at dagens ristning av kroppen ut av sofaen er nok for å sparke liv i den før onsdagens trøkk. Gleder meg maks!

Legg til Svarttrostsang og duft av smeltende se, gjørme og nåletrær. Topp stemning!

Legg til Svarttrostsang og duft av smeltende se, gjørme og nåletrær. Topp stemning!


Les hele artikkelen

Daniel

Det har tatt oss litt tid å sette terminlisten, og det er jo greit å vite når ens egne milepæler kommer før man setter programmet. Kort og greit vite hva man trener mot. For egen del har jeg treningsmål i ganske sprikende retninger, og enkelte mål er jeg nesten nødt til å  håpe på at kommer "billig" som et resultat av generell formøkning og løpsstyrke. Andre mål er det ingen vei rundt enn å nedlegge time etter time (etter time) for å møte. 4 av mine 6 hovedmål for sesongen er av lengre art, med Holmenkollstafetten solo som en slags hybrid mellom lengre løp og bakkeløp. At jeg har slengt et triathlon i miksen bidrar forhåpentligvis til variert og skadeforebyggende trening uten å gå på for stor bekostning av 10km farten. For triathlonets del ser det imidlertid litt mørkt ut sålangt - ikke en time i bassenget ennå. Lysten gikk litt ut av meg da jeg ikke fikk plass på Oslo triathlon, men man vet jo aldri, de snakket om noen ekstra plasser i mai - så kanskje?

Uansett:
I månedsskiftet april / mai kommer to av de første milepælene mine. Det er Sentrumsløpet, og Holmenkollstaffetten, hvor jeg skal løpe henholdsvis 10K og 18.77K. De påfølgende målene er av lenger art. Det følgende oppkjøringsprogrammet har derfor litt lengre langturer og fler motbakkerelaterte komponenter enn jeg ellers ville prioritert i et rent 10K program. 

Hvis en er ute etter mer rene 10K program så foreslår Runnersworld Norge dette programmet (krever 8 uker),  vi hadde et greit grunnlag fra før og brukte denne oppkjøringen i fjor (4 uker), Grete Waitz / Oslo Maraton har dette forslaget som tar inkluderer mye grunntrening (12 uker) og har du god tid er dette fra KK kanskje et alternativ (16 uker).

Kort om dette programmet
 Jeg har basert programmet på egne erfaringer og tidligere programmer, men justerer dem i forhold til egne mål og prøver å få varierte økter inn i en strukturert oppkjøring. 
Øktene er lagt opp med annenhver lett-hard-lett-hard osv. Ukene er lagt opp som tung-tung-lett og justert ved de to konkurranseukene. Dette kommer jeg til å fortsette i perioden etter dette programmet mens jeg begynner sanking av km i bena mot de lengre løpene. Jeg er ikke utdannet innenfor idrett eller fysiologi, og det som passer meg passer ikke nødvendigvis deg. Bruk derfor hodet, hør på kroppen din, og juster kursen der det trengs.

Intensitetsskalaen som jeg bruker er Olympiatoppens.  

Mellom 10k og HKStafetten er det en omstillingsuke som går med lavere intensitet, litt mer hvile og lengre distanse per økt. Den har spesifikke økter som skal etterlikne stigningen i traséen. Med andre ord - tren slik du skal kjempe. Denne er godt mulig at vil bli justert avhengig av hvordan bena er etter Sentrumsløpet.

Nøkkeløktene er uthevet i blått, og skulle jobbhverdag eller muskler tilsi at jeg må gjøre justeringer i plan, så er det disse jeg prøver å få gjennomført i løpet av den gitte uken.

Økeukene har en økning på ca 10% i tid i skoene, hvileuken ned 25%, og "taper week" på 10% ned. Usikker på om det egentlig er noe å vits i å ha reduksjon før 10k, men siste uken funket fint i fjor, så jeg holder meg til samme oppskrift i år. 


Permalink


Les hele artikkelen